Apostlenes gjerninger 3:1–26
Fotnoter
Studienoter
bønnetimen: Det ble tydeligvis bedt bønner i templet i forbindelse med morgen- og kveldsofrene. (2Mo 29:38–42; 30:7, 8) Lukas knytter «den timen det ble ofret røkelse», til det tidspunktet da ‘folkemengden ba’. (Lu 1:10, fotn.) I forbindelse med at Jehova kom med detaljerte opplysninger om de daglige ofrene, ga han kong David befaling om at han skulle utnevne prester og levitter til å ære, takke og lovprise Ham, noe som utvilsomt innbefattet bønn. (1Kr 16:4; 23:30; 2Kr 29:25, 26) Røkelse og bønner var altså nært forbundet med hverandre. (Sl 141:2; Åp 5:8; 8:3, 4) I bønnetimen pleide folket å samle seg i forgårdene til templet. Noen kom sannsynligvis for å bli renset av prestene den dagen, mens mange andre kom for å være med på bønnene og tilbedelsen generelt. (Lu 2:22–38) Ifølge rabbinsk tradisjon kastet prestene lodd for å avgjøre hvem som skulle få brenne røkelse på gullalteret. Loddet ble kastet mellom de prestene som ikke hadde hatt denne oppgaven tidligere, for dette var en ære en prest sannsynligvis fikk bare én gang i livet. Den utvalgte presten ville høytidelig gå inn i Det hellige samtidig som de andre prestene, levittene og den folkemengden som var i forgårdene, sto og ba. Mens den behagelige duften fra røkelsen steg opp, fortsatte folket å be i dyp stillhet i omkring en halv time. (Lu 1:9, 10) «Bønnetimen» fikk så en glederik avslutning som innbefattet en velsignelse av folket (4Mo 6:22–27) og et kor av levitter som sang den salmen som var bestemt for den ukedagen.
den niende timen: Det vil si cirka kl. 15. – Se studienote til Apg 2:15.
nasareerens: Se studienote til Mr 10:47.
gudhengivenhet: Se Ordforklaringer.
Hovedformidler: Det greske ordet som er brukt her (arkhegọs), har grunnbetydningen «øverste leder; en som går først». Det brukes fire ganger i Bibelen, og hver gang sikter det til Jesus. (Apg 3:15; 5:31; He 2:10; 12:2) Det greske ordet kan også brukes om en som viser vei, for eksempel en banebryter eller pioner, og som rydder veien slik at andre kan følge etter. Fordi Jesus ble Mellommann mellom Gud og mennesker og banet veien for at menneskene kan oppnå evig liv, kunne han med rette kalles livets Hovedformidler, eller en «livets banebryter». Det uttrykket som er oversatt med «Hovedformidler», indikerer at den som går først, gjør det i en offisiell eller administrativ stilling som leder eller fyrste. (Det brukes et beslektet ord i Apg 7:27, 35 om Moses som «leder» i Israel.) Slik ordet er brukt her, rommer det tanken om å være det midlet som Gud bruker til å gjennomføre sin hensikt. Jesus ble «en tilsvarende løsepenge» i bytte for mange. (1Ti 2:5, 6; Mt 20:28; Apg 4:12) Etter sin oppstandelse kunne Jesus som Øversteprest og Dommer formidle verdien av sitt gjenløsningsoffer. Gjenløsningsofferet gjør at mennesker som viser tro på det, kan bli befridd for synd og død. Oppstandelsen fra døden skjer derfor gjennom Jesus. (Joh 5:28, 29; 6:39, 40) Det er på denne måten han åpner veien til evig liv. (Joh 11:25; 14:6; He 5:9; 10:19, 20) I noen bibeloversettelser er dette ordet gjengitt med livets «opphavsmann» eller «kilde», men Bibelen viser tydelig at dette ikke passer på Jesus. Jesus har fått sitt liv og sin myndighet fra Gud og blir brukt av Gud. – Sl 36:9; Joh 6:57; Apg 17:26–28; Kol 1:15; Åp 3:14.
angre og vende om: Det greske ordet metanoẹo, «å angre», betyr bokstavelig «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. I denne sammenhengen innebar anger at en person ønsket å reparere eller gjenopprette sitt forhold til Gud. En synder som virkelig angrer, er oppriktig lei seg for det gale han har gjort, og er bestemt på å ikke gjenta synden. (2Kt 7:10, 11; se studienoter til Mt 3:2, 8.) Ekte anger får dessuten en synder til å «vende om», det vil si å slutte med den gale handlemåten og gå inn for å handle i samsvar med Guds vilje. Både på hebraisk og på gresk betyr verbene for «å vende om» (hebraisk: sjuv; gresk: strẹfo; epistrẹfo) bokstavelig «å komme (dra) tilbake, å snu om». (1Mo 18:10; 50:14; Apg 15:36) Men når ordene er brukt i åndelig forstand, kan de sikte til at man vender om til Gud og slutter å følge en urett handlemåte. – 1Kg 8:33; Ese 33:11; se studienoter til Apg 15:3; 26:20.
bli strøket ut: Det greske verbet som er brukt her, er blitt definert som «å få til å forsvinne ved å viske ut». I Bibelen blir verbet brukt i forbindelse med det å tørke bort tårer (Åp 7:17; 21:4) og å stryke ut navn av livets bok. (Åp 3:5) I denne sammenhengen formidler det tanken om «å fjerne så det ikke er noe spor igjen». Noen bibelkommentatorer mener at det som ligger i dette, er at noe som er skrevet for hånd, blir strøket ut. – Se også Kol 2:14, der det samme greske ordet også er gjengitt med «strøk ut».
tider: Eller: «fastsatte tider». Det greske ordet kairọs (her er flertallsformen gjengitt med «tider») kan sikte til et tidspunkt, til en fastsatt eller bestemt periode eller til en tidsperiode som kjennetegnes av bestemte trekk. (Mt 13:30; 21:34; Mr 11:13) Ordet blir brukt om at ‘tiden var inne’ til at Jesus skulle begynne sin tjeneste (Mr 1:15), og om den «fastsatte tid» for hans død. (Mt 26:18) Ordet blir også brukt om framtidige tider eller tidsperioder i Guds ordning eller tidsskjema, spesielt i forbindelse med Kristi nærvær og hans rike. – Apg 1:7; 1Te 5:1.
fra Jehova selv: Eksisterende greske håndskrifter sier her bokstavelig «fra Herrens ansikt». (Se Tillegg C.) Sammenhengen, Apg 3:17–22, viser at «Herren» ikke sikter til Jesus, men til Jehova Gud, den som skulle ‘sende Kristus’. (Apg 3:20) Det greske ordet for «Herre» (Kỵrios) blir også brukt i Apg 3:22 i et sitat fra 5Mo 18:15, der tetragrammet står i den hebraiske grunnteksten. (Se studienote til Apg 3:22.) I De hebraiske skrifter er det bokstavelige uttrykket «Jehovas ansikt» en kombinasjon av det hebraiske ordet for «ansikt» og tetragrammet. – 1Mo 3:8; 2Mo 34:24; Dom 5:5; Sl 34:16; Kla 4:16; se Tillegg C3 innledning; Apg 3:19.
Han skal være i himmelen: Eller: «Ham skal himmelen beholde». Dette sikter tydeligvis til den perioden da Jesus skulle vente ved Guds høyre hånd i himmelen til den tiden da alt skal gjenopprettes, skulle begynne. – Sl 110:1, 2; Lu 21:24; He 10:12, 13.
den tiden ... da alt ... skal gjenopprettes: På gresk brukes her substantivet for «gjenopprettelse» (apokatạstasis). Det kommer av apọ, som betyr «tilbake» eller «igjen», og kathịstemi, som ordrett betyr «å sette ned». I Apg 1:6 er det tilsvarende verbet brukt, og det er gjengitt med «gjenopprette». Josefus brukte det greske ordet for «gjenopprettelse» da han omtalte jødenes hjemkomst fra eksilet i Babylon. I papyrusskrifter blir ordet brukt om restaurering av visse bygninger, om det at eiendom ble gitt tilbake til de rette eierne, og om oppgjør av regnskaper. Det framgår ikke direkte av Apg 3:21 hva det er som skal gjenopprettes. For å få klarhet i hva som menes med alt, må man derfor studere det Gud har sagt gjennom sine profeter i gammel tid. Gjenopprettelse er et tema som går igjen i skriftene til de hebraiske profetene. Gjennom dem lovte Jehova at landet skulle bli gjenoppbygd og bebodd igjen, at det skulle være fruktbart, og at det skulle være beskyttet mot ville dyr og angrep fra fiender. Han beskrev det gjenoppbygde landet som et paradis! (Jes 65:25; Ese 34:25; 36:35) Framfor alt skulle templet bli gjenoppbygd og den rene tilbedelse gjenopprettet. (Jes 2:1–5; Mi 4:1–5) Den forutsagte gjenopprettelsen skulle omfatte både en åndelig og en fysisk gjenopprettelse.
Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 18:15 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Det er verdt å merke seg at når dette sitatet forekommer i et tidlig papyrusfragment av Septuaginta (i samlingen Papyrus Fouad Inv. 266), er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift () i den greske teksten. Dette fragmentet er datert til det første århundre fvt. (Se Tillegg A5.) Flere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J7, 8, 10–12, 14–18, 20, 22–24, 28 i Tillegg C4) bruker også tetragrammet her. Selv om det i eksisterende håndskrifter til De kristne greske skrifter står Kỵrios (Herre) her, finnes det altså gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. – Se Tillegg C.
den: Eller: «hver sjel». Det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», sikter her til en person. (Se Ordforklaringer: «Sjel».) Dette er ett av flere vers i De kristne greske skrifter der ordet «sjel» (psykhẹ) sikter til noe som er dødelig og kan tilintetgjøres. – Se studienoter til Mt 2:20; Mr 3:4; Lu 6:9; se også He 10:39, fotn.; Jak 5:20, fotn.
ditt avkom: Eller: «din ætt». – Se Tillegg A2.
Multimedia
Denne 3D-animasjonen viser hvordan Salomos søylegang kan ha sett ut i det første århundre. Salomos søylegang var en stor, overbygd kolonnade langs østsiden av den ytre forgården i templet i Jerusalem. Bibelen nevner denne søylegangen tre ganger. Johannes forteller om en gang Jesus gikk omkring i Salomos søylegang. En gruppe jøder stilte seg da rundt ham og forlangte at han skulle fortelle dem om han var Kristus. (Joh 10:22–24) Senere stimlet en forundret folkemengde sammen her for å høre Peter forklare hvordan han hadde helbredet en mann som hadde vært lam fra fødselen av. (Apg 3:1–7, 11) Og fullt synlig for andre pleide de første kristne å møtes i Salomos søylegang. – Apg 5:12, 13; se Ordforklaringer: «Salomos søylegang».