Så, etter 14 år: Noen bibelkommentatorer mener at Paulus kan ha ment «i det 14. året», det vil si et ufullstendig år etterfulgt av 12 hele år og så enda et ufullstendig år. (Se også 1Kg 12:5, 12; se studienote til Ga 1:18.) Perioden varte sannsynligvis fra år 36, da Paulus besøkte Jerusalem for første gang som kristen, til år 49, da han kom til Jerusalem sammen med Titus og Barnabas for å drøfte spørsmålet om omskjærelse med apostlene og de eldste i byen. – Apg 15:2.

som følge av en åpenbaring: Her tar Paulus med en opplysning som ikke står i Lukas’ beretning i Apostlenes gjerninger. (Apg 15:1, 2) Som hode for den kristne menighet brukte Kristus tydeligvis en åpenbaring for å hjelpe Paulus til å forstå at han skulle legge fram det viktige spørsmålet om omskjærelse for apostlene og de eldste i Jerusalem. (Ef 5:23) Dette historiske møtet fant sted omkring år 49. Det at Paulus nevner denne åpenbaringen, var enda et argument mot judaistene, som påsto at han ikke var en sann apostel. Jesus hadde ikke bare gitt Paulus i oppdrag å være apostel, men han ga ham også anvisninger ved hjelp av åpenbaringer, noe som beviste at Paulus virkelig var en sann apostel. – Ga 1:1, 15, 16.

jeg forkynner: Det greske ordet har grunnbetydningen «å kunngjøre som offentlig budbringer». Det framhever måten noe blir gjort kjent på – vanligvis en åpen, offentlig kunngjøring til forskjell fra en tale til en gruppe. – Se studienote til Mt 3:1.

Ikke engang grekeren Titus ... ble tvunget til å la seg omskjære: Da spørsmålet om omskjærelse oppsto i Antiokia (cirka år 49), ble Titus med Paulus og Barnabas til Jerusalem. (Apg 15:1, 2; Ga 2:1) Han var ‘greker’, altså en uomskåret ikke-jøde. (Se studienoten til grekeren i dette verset.) Det at verbet ‘tvinge’ brukes i dette verset, kan tyde på at noen judaister, det vil si kristne som mente at man måtte følge jødiske trosoppfatninger og tradisjoner, prøvde å presse Titus til å la seg omskjære. Men på møtet i Jerusalem avgjorde apostlene og de eldste at ikke-jødiske kristne ikke trengte å bli omskåret. (Apg 15:23–29) Paulus nevner her Titus for å styrke sin argumentasjon for at de som har gått over til kristendommen, ikke er underlagt Moseloven. Titus utførte sin tjeneste først og fremst blant uomskårne folk fra nasjonene, så det var ikke noe problem at han ikke var omskåret. (2Kt 8:6; 2Ti 4:10; Tit 1:4, 5) Titus var derfor i en annen situasjon enn Timoteus, som Paulus hadde omskåret. – Se studienote til Apg 16:3.

grekeren: Titus blir omtalt som greker (Hẹllen). Dette kan rett og slett bety at han var av gresk avstamning. Men noen skribenter i det første århundre brukte flertallsformen (Hẹllenes) om ikke-grekere som hadde begynt å snakke gresk og var påvirket av gresk kultur. Det er mulig at Titus var greker i denne videre betydningen. – Se studienote til Ro 1:16.

de falske brødrene: Det greske ordet for «falsk bror» (pseudạdelfos) forekommer bare her og i 2Kt 11:26. En ordbok sier at ordet betyr «kristen bare i navnet». Judaistene i menighetene i Galatia utga seg for å være åndelige menn, men i virkeligheten prøvde de å få menighetene til å gå tilbake til å holde Moseloven. (Se studienote til Ga 1:6.) Paulus sa at slike menn «hadde kommet inn i menigheten i stillhet», og at de «hadde sneket seg inn for å spionere» på den kristne frihet. Dette viser at disse mennene brukte utspekulerte metoder for å spre sin farlige lære. – Se også 2Kt 11:13–15.

det gode budskaps sannhet: Dette uttrykket, som også forekommer i vers 14, sikter til hele den kristne lære i Guds Ord.

Gud: I greske håndskrifter står det «Gud» her, men noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk og andre språk bruker Guds navn.

de uomskårne: Bokstavelig: «de som er av uomskjærelsen», det vil si ikke-jødene.

slik Peter: Paulus viser her at de som tok ledelsen i menigheten, samarbeidet med hverandre. (Se studienote til Ga 2:9.) Det styrende råd i Jerusalem forsto at Paulus var betrodd en tjeneste som gikk ut på at han først og fremst skulle forkynne for ikke-jøder, mens Peter skulle konsentrere seg om jøder. Men det var ikke slik at Paulus bare forkynte for ikke-jøder, eller at Peter bare forkynte for jøder. Peter var den første som hadde forkynt for ikke-jøder. (Apg 10:44–48; 11:18) Og Paulus forkynte for mange jøder, for det oppdraget Kristus hadde gitt ham, gikk ut på at han skulle forkynne både for «nasjonene» og for «Israels folk». (Apg 9:15) Både Peter og Paulus var lydige mot det oppdraget de hadde fått. Senere reiste Peter østover for å tjene i Babylon, der det bodde mange jøder, og der det fantes store jødiske akademier. (1Pe 5:13) Og Paulus foretok misjonsreiser som strakte seg langt vestover, muligens helt til Spania.

de omskårne: Bokstavelig: «de som er av omskjærelsen», det vil si jødene.

ga Peter kraft til å være apostel ... ga også meg kraft: Det greske verbet energẹo blir her gjengitt med «ga ... kraft». Noen av de andre stedene dette verbet forekommer, er det oversatt med «påvirker», «er virksom», «fyller ... med kraft» og «virker». (Ef 2:2; 3:20; Flp 2:13; Kol 1:29) I denne sammenhengen ser det ut til å overbringe tanken om at Gud ga Peter og Paulus både myndighet til å tjene som apostler og evnen til å ta hånd om sine ansvarsoppgaver.

Kefas: Et av navnene til apostelen Peter. – Se studienote til 1Kt 1:12.

søyler: De mennene som her er omtalt som søyler i overført betydning, hadde en støttende og styrkende funksjon i menigheten, slik en bokstavelig søyle har en bærende funksjon i en bygning. Det samme ordet brukes for å beskrive den kristne menighet som «en søyle og støtte for sannheten» (1Ti 3:15) og i beskrivelsen av en engel som hadde ben som ildsøyler. (Åp 10:1–3) Jakob, Kefas og Johannes ble sett på som søyler – de var solide, åndelig sterke og stabile støtter i menigheten.

høyre hånd som tegn på fellesskap: Det at man ga hverandre hånden, var et uttrykk for at man var sammen om noe, eller et tegn på fellesskap. (2Kg 10:15) Omkring år 49 dro Paulus til Jerusalem for å delta i den drøftelsen det styrende råd i det første århundre hadde for å avgjøre spørsmålet om omskjærelse. (Apg 15:6–29) I løpet av sitt opphold hadde Paulus tydeligvis et møte med Jakob, Peter og Johannes for å drøfte det oppdraget han hadde fått fra Herren Jesus Kristus om å forkynne det gode budskap. (Apg 9:15; 13:2; 1Ti 1:12) Paulus tenker her tilbake på den fine ånden under møtet og i tiden etterpå – alle var innstilt på å samarbeide og bevare enheten. Det var helt tydelig for brødrene at de alle deltok i det samme arbeidet. De ble enige om at Paulus og Barnabas skulle gå til nasjonene, det vil si ikke-jødene, i sitt forkynnelsesarbeid, mens Jakob, Peter og Johannes skulle konsentrere seg om å forkynne for de omskårne, det vil si jødene.

huske på de fattige: Omkring år 49 fikk Paulus og hans medarbeider Barnabas et oppdrag av Peter, Jakob og Johannes. (Ga 2:9) De skulle tenke på fattige kristne og deres fysiske behov samtidig med at de forkynte for nasjonene. Her sier Paulus at det hadde han oppriktig gått inn for å gjøre. Da de kristne i Judea senere ble rammet av fattigdom, oppmuntret Paulus menighetene andre steder til å gi materielle bidrag til sine nødstilte trosfeller i Jerusalem. De brevene Paulus skrev, viser at han var opptatt av dette. I begge sine inspirerte brev til de kristne i Korint (cirka år 55) skrev han om innsamlingen. Han sa at han allerede hadde gitt veiledning om dette «til menighetene i Galatia». (1Kt 16:1–3; 2Kt 8:1–8; 9:1–5; se studienoter til 1Kt 16:1, 3; 2Kt 8:2.) Rundt år 56, da Paulus skrev til de kristne i Roma, var innsamlingen nesten ferdig. (Ro 15:25, 26) Kort tid etter hadde Paulus fullført oppdraget, for senere sa han til den romerske stattholderen Feliks: «Jeg [kom] for å overlevere barmhjertighetsgaver til min nasjon.» (Apg 24:17) En slik kjærlig omsorg for trosfellers behov var et av kjennetegnene på de kristne i det første århundre. – Joh 13:35.

Kefas: Et av navnene til apostelen Peter. – Se studienote til 1Kt 1:12.

irettesatte jeg ham: Eller: «sa jeg ham imot». Da Paulus la merke til at Peter ikke ville være sammen med sine ikke-jødiske trosfeller på grunn av menneskefrykt, irettesatte han ham «ansikt til ansikt» mens andre var til stede. Det greske ordet som er oversatt med «irettesatte», betyr bokstavelig «sto imot». – Ga 2:11–14.

spise sammen med folk fra nasjonene: Måltidene var forbundet med fellesskap, og man pleide å be i forbindelse med dem. Det er derfor forståelig at jødene generelt ikke spiste sammen med ikke-jøder. Israelittene hadde fått befaling om at de ikke måtte blande seg med de nasjonene som var igjen i det lovte land. De skulle ikke engang nevne navnene på gudene deres. (Jos 23:6, 7) I årenes løp føyde jødiske religiøse ledere til sine egne restriksjoner, så i det første århundre ble en jøde sett på som seremonielt uren hvis han gikk inn i huset til en ikke-jøde. – Joh 18:28.

sluttet han å gjøre dette og holdt seg unna: I år 36 hadde Peter, som var jødekristen, brukt den tredje av «nøklene til himmelens rike». Det gjorde han da han åpnet muligheten for Kornelius og husstanden hans til å bli de første kristne som ikke var jøder eller jødiske proselytter. (Se studienote til Mt 16:19.) Peter bodde hjemme hos Kornelius i noen dager, så han må ha spist flere måltider sammen med sitt ikke-jødiske vertskap. (Apg 10:48; 11:1–17) Han fortsatte å spise sammen med ikke-jødiske kristne, noe som var helt riktig av ham. Men da han rundt 13 år senere var på besøk i Antiokia i Syria, «sluttet han» plutselig å gjøre det. Det hadde kommet noen jødekristne fra Jerusalem, og Peter var redd for hvordan de ville reagere. Disse mennene hadde kommet fra Jakob, noe som etter alt å dømme betyr at de hadde vært sammen med Jakob, som var i Jerusalem. (Se studienote til Apg 15:13.) De var trege med å akseptere at ting hadde forandret seg, og påsto fortsatt at det var nødvendig å holde Moseloven og følge visse jødiske skikker. (Se studienote til Apg 10:28.) Peters oppførsel kunne ha svekket tilliten til en avgjørelse som det styrende råd hadde tatt samme år som Peter besøkte Antiokia, omkring år 49. Den avgjørelsen hadde bekreftet at ikke-jødiske kristne ikke trengte å holde Moseloven. (Apg 15:23–29) Paulus nevner ikke episoden i Antiokia for å henge ut Peter, men for å korrigere et galt synspunkt som noen av galaterne hadde.

dem som tilhørte de omskårne: Bokstavelig: «dem av omskjærelse», det vil si noen omskårne jødekristne fra menigheten i Jerusalem som var på besøk. Andre steder er det samme greske uttrykket oversatt med «tilhengere av omskjærelsen», «de omskårne» og «dem som holder fast ved omskjærelsen». – Apg 11:2; Kol 4:11; Tit 1:10.

ble også med på denne hyklerske oppførselen ... i hykleriet deres: Her forekommer to beslektede greske ord, et verb (synypokrịnomai) og et substantiv (hypọkrisis). Begge ordene ble opprinnelig brukt om greske skuespillere som brukte masker når de opptrådte. Gjengivelsen «hykleriet» i dette verset er oversatt fra substantivet. Dette substantivet forekommer seks ganger i De kristne greske skrifter. (Mt 23:28; Mr 12:15; Lu 12:1; 1Ti 4:2; 1Pe 2:1; les om det beslektede ordet «hykler» i studienoter til Mt 6:2; Lu 6:42.) Det greske verbet som er oversatt med «ble ... med på denne hyklerske oppførselen», brukes her ifølge noen ordbøker billedlig i betydningen «å være med på et skuespill eller å late som».

Kefas: Et av navnene til apostelen Peter. – Se studienote til 1Kt 1:12.

erklært rettferdig: Det greske verbet dikaiọo og de beslektede substantivene dikaioma og dikaiosis blir tradisjonelt oversatt med «rettferdiggjøre» og «rettferdiggjøring». I De kristne greske skrifter overbringer disse ordene grunntanken om at en person blir renset for en anklage og betraktet som uskyldig og derfor blir erklært for og betraktet som rettferdig. (Se studienote til Ro 3:24.) Noen i menighetene i Galatia var påvirket av judaister, som prøvde å oppnå rettferdighet ved å holde Moseloven. (Ga 5:4; se studienote til Ga 1:6.) Men Paulus understreket at det bare er ved tro på Jesus Kristus det er mulig å bli betraktet som rettferdig av Gud. Ved at Jesus ofret sitt fullkomne liv, la han grunnlaget for at de som tror på ham, kan bli erklært rettferdige av Gud. – Ro 3:19–24; 10:3, 4; Ga 3:10–12, 24.

det som jeg en gang rev ned: Tidligere hadde Paulus glødet for jødedommen og ment at han kunne oppnå rettferdighet i Guds øyne ved å gjøre gjerninger som Moseloven krevde. (Se studienote til Ga 1:13.) Men i billedlig forstand hadde han revet ned den oppfatningen da han ble kristen. (Ga 2:15, 16) Motstanderne hans påsto at de kristne måtte holde Moseloven for å bli frelst. (Ga 1:9; 5:2–12) Paulus forklarer her at hvis han påla seg selv – eller hvis noen av de andre jødekristne påla seg selv – å holde Moseloven igjen, ville det være å bygge opp igjen det han hadde revet ned. Han ville også gjøre seg selv til en lovbryter igjen og komme under Lovens fordømmelse. – Se studienote til Ga 3:19.

ved Loven ble jeg død for Loven: Disse ordene er en del av et resonnement der Paulus viser at han ikke kan bli rettferdig i Guds øyne «ved gjerninger som Loven krever». (Ga 2:16) Moseloven fordømte Paulus som en synder som fortjente døden, fordi han ikke kunne holde Loven på en fullkommen måte. (Ro 7:7–11) Men Paulus sier at han ble «død for Loven» i den forstand at han ble befridd fra Loven. Lovpakten var blitt juridisk opphevet på grunnlag av Jesu død på torturpælen. (Kol 2:13, 14) Derfor kunne Paulus skrive til de kristne i Roma: «På grunn av Kristi offer døde dere når det gjelder Loven.» (Ro 7:4) Når de kristne viste tro på Kristi offer, ble de ‘døde for Loven’. Fordi Loven var det som ledet Paulus til Kristus, kunne han si at det var «ved Loven» han ble «død for Loven». – Se studienoter til Ga 3:24 og 3:25.

Jeg er pælfestet sammen med Kristus: Evangeliene bruker det greske verbet synstaurọo om dem som i bokstavelig forstand ble hengt på pæler ved siden av Jesus. (Mt 27:44; Mr 15:32; Joh 19:32; se studienote til Ro 6:6.) I likhet med andre kristne lever Paulus ved troen på Guds Sønn. (Ga 3:13; Kol 2:14) Ved å vise tro på den pælfestede Kristus lever en jødekristen som en som følger Kristus, ikke Loven. – Ro 10:4; 2Kt 5:15; se studienote til Ga 2:19.

som elsket meg og ga seg selv for meg: Det at Paulus her bruker pronomenet «meg», framhever at hver eneste person som velger å tro på Jesus, kan nyte godt av hans gave. (Se studienote til Joh 3:16.) Paulus forsto og trodde på at Kristus elsket ham som enkeltperson. Det motiverte ham til å være kjærlig, varm og gavmild mot andre. (Se studienote til 2Kt 5:14; se også 2Kt 6:11–13; 12:15.) Han var takknemlig for at Jesus hadde latt ham få bli en disippel selv om han hadde forfulgt de kristne. Paulus forsto at Jesus i sin kjærlighet ikke bare hadde gitt sitt liv for rettferdige, men også for dem som var tynget på grunn av synd. (Se også Mt 9:12, 13.) Selv om Paulus framhevet at Kristi offer gjaldt ham personlig, var han fullt klar over at gjenløsningen ville komme utallige mennesker til gode.

døde Kristus i virkeligheten til ingen nytte: Paulus understreker at hvis man kunne bli erklært rettferdig ved hjelp av Loven, det vil si ved å gjøre gjerninger som Moseloven krevde, hadde ikke Kristus trengt å dø. I dette verset forklarer Paulus også at hvis man prøver å gjøre seg fortjent til den gaven som livet er, avviser man i virkeligheten Guds ufortjente godhet. – Ro 11:5, 6; Ga 5:4.