la oss ha fred: Enkelte gamle håndskrifter har gjengivelsen «har vi fred».

la oss glede oss: Enkelte gamle håndskrifter har gjengivelsen «vi gleder oss». Det greske verbet som er brukt her, kan også oversettes med «juble; være stolt av».

la oss også glede oss: Enkelte gamle håndskrifter har gjengivelsen «vi gleder oss». Det greske verbet som er brukt her, kan også oversettes med «juble; være stolt av».

utholdenhet: Det greske substantivet hypomonẹ brukes i Bibelen om modig, standhaftig eller tålmodig utholdenhet som gjør at man ikke mister håpet når man kommer ut for hindringer, forfølgelse, prøvelser eller fristelser. Det beslektede verbet hypomẹno («å holde ut») betyr bokstavelig «å forbli under». Det blir ofte brukt i betydningen «å bli værende i stedet for å flykte; å holde stillingen; å holde stand; å forbli urokkelig». (Mt 10:22; Ro 12:12; He 10:32; Jak 5:11) En kristen som med Guds hjelp tålmodig og standhaftig holder ut under prøvelser, viser utholdenhet.

håp: Det greske ordet som er brukt her, elpịs, har i Bibelen grunnbetydningen «forventning om noe godt». I denne sammenhengen nevner Paulus håp sist i en oppramsing – etter prøvelser, utholdenhet og en godkjent tilstand. Så han kan ikke ha tenkt på det håpet en person får helt i begynnelsen når han blir kjent med det gode budskap fra Gud. Han sikter i stedet til det sterkere håpet som en kristen får etter at han har holdt ut under prøvelser. Når en kristen trofast holder ut, forstår han at han har Guds godkjennelse. Å vite det er noe som styrker det håpet han fikk i begynnelsen. – He 6:11.

fører ikke til skuffelse: Det greske uttrykket, som har grunnbetydningen «gjør ikke til skamme», viser at en som har ekte tro på Gud, ikke vil måtte skamme seg eller bli skuffet. Den passive formen av det samme greske verbet (oversatt med «bli skuffet») forekommer i Ro 9:33; 10:11; 1Pe 2:6.

ugudelige: Eller: «uærbødige; respektløse». Ordet brukes ofte om onde mennesker (2Pe 2:5; Jud 4), men her brukes det om alle syndige mennesker som er fremmedgjort for Gud og kan gjenløses. – Kol 1:21.

forsonet med Gud: Det greske verbet katallạsso forekommer to ganger i dette verset og to ganger i 2Kt 5:18, 19. Det har grunnbetydningen «å forandre; å bytte ut». Etter hvert fikk det betydningen «å forandre fiendskap til vennskap». Når det brukes om menneskets forhold til Gud, betyr det å gjenopprette et harmonisk og vennskapelig forhold. Paulus brukte dette verbet da han snakket om at en kvinne som hadde gått fra mannen sin, skulle «forsone seg med» ham. (1Kt 7:11) Det beslektede verbet diallạssomai forekommer i Mt 5:24. Jesus sier der at man skulle ‘slutte fred med sin bror’ før man kunne bære fram en offergave på alteret. (Se studienote til Mt 5:24.) Menneskene trenger å bli forsonet med Gud fordi det første mennesket, Adam, var ulydig og overførte synd og ufullkommenhet til alle sine etterkommere. Det førte til at menneskeheten ble fremmedgjort for Gud og kom i et fiendtlig forhold til ham, for hans normer tillater ham ikke å se gjennom fingrene med en urett handlemåte. – Ro 5:12; 8:7, 8.

fordi de alle syndet: I dette verset forklarer Paulus den grunnleggende sannheten om hvordan synden og døden spredte seg til alle mennesker. Denne forklaringen passer godt med det som er temaet i Romerne: Gud gjør ikke forskjell på folk, men gir alle syndige mennesker som tror på Jesu gjenløsningsoffer, muligheten til å bli frelst. Paulus forklarer at både jøder og ikke-jøder er syndere og må vise tro på Jehova Gud og på hans Sønns gjenløsningsoffer for å bli regnet som rettferdige i Guds øyne. (Ro 1:16, 17) Den verden som er nevnt her, sikter til menneskeverdenen. (Se studienote til Joh 3:16.) I noen oversettelser er det en tankestrek eller tre prikker i slutten av dette verset (slik det er i enkelte vitenskapelige utgaver av den greske teksten), noe som indikerer et avbrudd i Paulus’ resonnement, som han etter alt å dømme gjenopptar i vers 18. Tanken ser derfor ut til å være: I vers 12 begynner Paulus på en sammenligning med Adam (akkurat som alle ble syndere «ved ett menneske»), og han fullfører resonnementet i vers 18 («så fører én rettferdig gjerning til at alle slags mennesker blir erklært rettferdige så de kan få liv») og i vers 19. Fordi Jesus var trofast helt inn i døden, er det altså mulig for mange å oppnå rettferdighet og frelse ved tro.

hersket døden som konge: Døden blir her omtalt som en «konge» som har hersket over folk helt fra Adams tid, og den hersker sammen med en annen «konge», synden. (Ro 6:12) Man kan si at disse kongene tvinger menneskeheten til å adlyde deres «lov», eller sterke påvirkning, for den nedarvede ufullkommenheten får menneskene til å synde, noe som fører til død. (Ro 7:23; se studienote til Ro 8:2.) I og med at Kristus kom til jorden og ga sitt liv som en løsepenge, begynte den ufortjente godhet å herske som en mye bedre konge over alle som tar imot Guds gave, noe som ‘fører til evig liv’. – Ro 5:15–17, 21.

hersket ... som konge: Mange bibeloversettelser gjengir det greske verbet som er brukt her, basileuo, bare med «herske» eller «regjere». Det er ikke noe i veien med å oversette det slik, men verbet er beslektet med det greske substantivet for «konge», basileus. Det er derfor også helt riktig å oversette det med «å herske som konge; å bli konge». (Lu 19:14, 27) Ordet brukes om Jesus Kristus (Lu 1:33; 1Kt 15:25) og om Jehova Gud (Åp 11:15, 17; 19:6), som hersker som konger i himmelen. Det brukes også om trofaste kristne som er salvet med hellig ånd, og som har håp om å «herske som konger over jorden». (Åp 5:10; 20:4, 6; 22:5; Ro 5:17b) Men i denne sammenhengen bruker Paulus ordet i overført betydning om synd, død og ufortjent godhet.

han som lignet den som skulle komme: Det første mennesket, Adam, lignet Jesus Kristus, den som skulle komme. Løftet om at han skulle komme, ble gitt allerede i Edens hage, i forbindelse med at Jehova Gud avsa dommen over Adam og Eva. (1Mo 3:15) Både Adam og Jesus var fullkomne mennesker. Begge var også fedre. Adam var biologisk far til hele den syndige menneskeslekten. (1Mo 1:28) Jesus er far i den forstand at han er livets Hovedformidler og «Evig Far» for lydige mennesker. (Jes 9:6; Apg 3:15) Fordi Adam var ulydig mot Gud, ble han far til en menneskeslekt som pådro seg gjeld i form av synd. For å slette den gjelden måtte menneskenes Gjenløser, Jesus, være et fullkomment menneske, slik Adam hadde vært. Dette er i harmoni med prinsippet «liv for liv». (5Mo 19:21) Paulus sa derfor i 1Kt 15:45: «Slik står det skrevet: ‘Det første mennesket, Adam, ble en levende person.’ Den siste Adam ble en ånd som gir liv.» Det greske ordet som er oversatt med «lignet», tỵpos, betyr bokstavelig «mønster» eller «forbilde». Formuleringen «han som lignet den» kunne derfor også vært oversatt med «han som er mønsteret for (forbildet på) den». Men det er ingen likhet mellom Jesu fullstendige lydighet mot Jehova og Adams opprørske ulydighet.

at mange ble erklært rettferdige: Eller: «en rettferdiggjørende gjerning». – Se studienote til Ro 5:18.

én rettferdig gjerning: Eller: «én rettferdiggjørende gjerning». Det greske ordet dikaioma kan betegne en gjerning som oppfyller kravene til det som er rett og rettferdig. I denne sammenhengen sikter det til hele Jesu feilfrie liv, innbefattet hans offer. Jesus var helt og fullt lojal mot Gud og er dermed det eneste mennesket som under prøve har stått fullstendig rettferdig innfor Gud ved sin egen fortjeneste. Hans ‘rettferdige gjerning’ førte til at han ble erklært rettferdig av Gud. Den kvalifiserte ham også til å tjene som Guds salvede Konge og Prest i himmelen og utgjorde grunnlaget for at de som viser tro på ham, kan bli erklært rettferdige. – Ro 3:25, 26; 4:25; 5:17–19.

for at overtredelsen skulle bli større: Det vil si for at folk skulle bli oppmerksomme på sine mange synder.