En kule av salt

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ZAMBIA

Hvilke former for salt er du fortrolig med? Sannsynligvis steinsalt, havsalt eller bordsalt. Men har du noen gang hørt om Cibwa-salt, fra Mpika-området i det nordlige Zambia? Det som er så spesielt med Cibwa-salt, er at det blir utvunnet av gress.

Folk som bor i landsbyer i nærheten av Cibwa-sumpen, driver en unik form for mineralutvinning ved å bruke gress som vokser like ved Lwitikila-elven. De høster inn gresset fra august til oktober, før regntiden setter inn. Så snart det begynner å regne, avgir ikke gresset noe salt.

Etter at gresset er kuttet og tørket, blir det brent for at man skal få bort de organiske komponentene. Saltet brenner imidlertid ikke. Det blir værende i asken. Asken legges i en beholder, for eksempel et uthult gresskar, og vann siles langsomt gjennom asken. Vannet oppløser saltet og fører det med seg gjennom små hull i bunnen av beholderen. Den saltlaken som oppstår på denne måten, blir samlet opp med tanke på det neste trinnet — inndamping.

Inndamping vil si at man koker saltlaken for å fjerne vannet, en prosess som kan ta opptil seks timer. Saltlaken blir helt oppi en leirkrukke og så kokt over åpen ild. Etter hvert som vannet fordamper, tilsetter man mer saltlake. Det gjør at man til slutt får en tykk saltløsning som fyller krukken. Krukken fungerer nå som en slags støpeform. Når den blir tatt vekk fra ilden og slått i stykker, står man igjen med en kule av salt.

Landsbyboerne har framstilt Cibwa-salt i generasjoner. Ingen vet hvem som fant på å framstille salt på denne måten. Men det er interessant at de grunnleggende prinsippene ved moderne saltutvinning også blir brukt på dette avsidesliggende stedet på landsbygda i Zambia, selv om folk her lever svært isolert.

[Bilde på side 19]

Vannet siles gjennom et uthult gresskar

[Bilde på side 19]

Det ferdige produktet

[Bilde på side 19]

Leirkrukke