Ser ut som de er spiselige

Av en Våkn opp!-skribent i Japan

DU HAR festet blikket på noe som ser ut som lekker mat. Du kjenner at du er sulten, og du får vann i munnen. Men merkelig nok har denne «maten» ingen lukt, ingen smak og ingen næringsverdi. Den blir aldri skjemt og behøver ingen kjøling. Hva er dette for noe? I Japan kan det bare være ett svar — en matmodell av plast. Plastmat er vinylkopier av matretter som blir servert på restauranter. Kopiene har nøyaktig samme størrelse, form og farge som de virkelige matrettene.

Disse plastkopiene forestiller mange typer mat — fra tradisjonelle japanske retter, for eksempel sushi, til vestlige yndlingsretter, for eksempel pizza og spagetti. Det lages også kopier av drikkevarer, snacks og desserter. Mangfoldet er imponerende. Ja, én produsent tilbyr kopier av mer enn 10 000 typer mat!

Plastmaten er svært virkelighetstro. Små detaljer — som de små bulene på skinnet til en stekt kylling, de tilfeldig plasserte frøene  i en vannmelonskive og den lille buen i et salatblad — er mesterlig framstilt. Men hva er grunnen til at plastmat er blitt så populært på japanske restauranter?

På slutten av 1800-tallet stilte noen japanske restauranter ut sine retter for å gjøre japanerne kjent med utenlandsk mat. Forbipasserende kunne dermed få et inntrykk av maten uten å behøve å gå inn i restauranten. Men det var selvfølgelig ikke bare mennesker som var interessert i maten; den tiltrakk seg også dyr og fluer. Varme og fuktighet gjorde maten skjemt, og det var kostbart å stille ut nye retter hver eneste dag.

Med tiden ble den ekte maten byttet ut med kopier laget av malt voks. Men voksen hadde en alvorlig svakhet — den ble forringet når det var varmt i været. Til slutt ble voksen erstattet med vinylplast. Her hadde man endelig et produkt som både var holdbart og varmebestandig, og som samtidig tiltrakk seg den rette typen kunder — mennesker! Men hvordan lages plastkopiene?

Først lager man en støpeform for den aktuelle matretten. En biff, for eksempel, blir plassert i en firkantet beholder, og så heller man oppi silikon til biffen er fullstendig dekket. Etter at silikonet har størknet, blir beholderen snudd på hodet. Biffen blir fjernet, og man står igjen med et avtrykk av den. Så heller man farget vinylplast oppi støpeformen og varmer den opp til 82 grader. Så snart plasten har kjølnet, tar man ut biffkopien. Nå kan den males.

For å lage en sandwich må man framstille hver ingrediens — brød, kjøtt, ost og salat — for seg. Etterpå går man fram på omtrent samme måte som når man skal lage en ekte sandwich. Ingrediensene blir plassert oppå hverandre mellom to brødskiver. Men når man lager en plastsandwich, bruker man lim for å holde delene på plass.

Å lage plastmat er på en måte en form for kunst. «Nøkkelen til å få plastmat til å se ekte ut er å studere ekte mat inngående,» sier Katsuji Kaneyama, som har vært i bransjen i 23 år. «Folk ser på mat som noe man spiser. Vi ser på mat som noe man framstiller.»

Når man ser nærmere på en skål med nykokt japansk ris, ser man at de enkelte riskornene er atskilt fra hverandre. Hele risporsjonen «topper seg på midten i en myk bue,» forklarer Kaneyama. For å få fram denne effekten må hvert kunstige riskorn framstilles for seg. Det er ikke nok bare å legge riskornene sammen, for da vil de ligge flatt. I stedet må riskornene limes nøye sammen i posisjoner som gjenspeiler den buede formen til en porsjon ekte ris. Når man gir maten et realistisk utseende, blir den mer tiltalende for dem som ser nøye på den.

Det krever mange års erfaring å bli flink til å lage plastmat. En lærling bruker kanskje de første årene på å tilegne seg grunnleggende ferdigheter og begynner med slike forholdsvis enkle ting som sopp. Man trenger omkring ti års erfaring før man kan lage en overbevisende kopi av en nyfanget fisk med dens kompliserte mønstre og farger. Det kan ta opptil 15 år før man blir regnet som ekspert på området.

Hvis du skulle komme forbi en restaurant i Japan og se en utstilling av lekre retter som gir deg vann i munnen, kan du tenke på det møysommelige arbeidet som ligger bak utstillingen. Kanskje det får deg til å undres over hva som krever størst dyktighet — å tilberede den ekte maten eller å framstille plastkopiene av den.

[Ramme på side 27]

Under prosjektørlysene

Neste gang du ser mat i en spillefilm, et TV-program eller en reklamefilm, kan du prøve å se nøyere på den. Det er ikke sikkert den er ekte. Ifølge matstylisten Chris Oliver i Los Angeles egner matkopier seg godt på film, ettersom opptakene kan vare i mange timer. «Det er dyrere enn å kjøpe ekte mat, men langt mer praktisk,» sier han. Ja, under de glohete prosjektørlysene er plastmat en utmerket erstatning for ekte mat.

[Bilde på side 26]

Ser du hvilken som er ekte? (Svaret står på side 27)

Svar: Den ekte maten ligger på det brettet som kvinnen holder i sin høyre hånd.

[Bilderettigheter på side 26]

Fotografiene nederst på siden: Hachiman Town, Gujyo City, Gifu Prefecture, Japan