Urettferdighet gjør vondt!
Urettferdighet gjør vondt!
I 2010 ble Michael løslatt fra et fengsel i Texas etter å ha sonet en dom på 27 år for voldtekt – en forbrytelse han ikke hadde begått. Han ble løslatt etter at DNA-prøver – som det ikke var mulig å foreta på den tiden da han ble domfelt – beviste at han var uskyldig. De skyldige ble senere funnet, men de kunne ikke rettsforfølges, for saken var foreldet.
Det er mange forbrytere som slipper unna straff. Ifølge The Telegraph meldes det for eksempel fra Storbritannia at «tallet på uoppklarte drap er blitt fordoblet de siste ti årene, noe som skaper frykt for at politiet og domstolene ikke skal klare å takle voldskriminaliteten».
I august 2011 fikk det britiske politiet en annen form for kriminalitet å kjempe med – opptøyer i Birmingham, Liverpool, London og andre byer. Rasende pøbelflokker satte fyr på bygninger og biler, knuste vindusruter og plyndret butikker. Det de gjorde, ødela ikke bare bedrifter, bolighus og kjøretøyer, men det førte også til at mange mistet levebrødet. Hva var motivet? I manges tilfelle var det ren og skjær grådighet. Men for noen var det etter alt å dømme en reaksjon på det de oppfattet som urettferdighet. Noen kommentatorer pekte på at pøblene kan ha vært frustrerte, «sosialt utstøtte» ungdommer fra fattige bydeler, ungdommer som følte at de ikke hadde noen framtid.
Job, som Bibelen forteller om, sa: «Jeg fortsetter å rope om hjelp, men det finnes ingen rett.» (Job 19:7) Også i dag er det mange som roper om rettferdighet, men altfor ofte blir disse ropene ikke hørt. Står det egentlig i noens makt å gjøre slutt på urettferdighet? Eller er det naivt å håpe at morgendagen vil bringe mer rettferdige forhold? For å finne et tilfredsstillende svar må vi se på noen av de underliggende årsakene til urettferdighet.