Du og fireåringen din har en stadig kamp om hvem som har den sterkeste viljen, og det virker som om han alltid vinner. *

• Når du ber ham om å gjøre noe han ikke har lyst til, ignorerer han deg.

• Når du sier at han ikke får lov til å gjøre noe han har lyst til, får han raserianfall.

«Er det bare trassalderen?», spør du deg selv. «Skal jeg bare satse på at han vokser det av seg?»

Du kan lære barnet ditt å være lydig. Men før vi snakker om hvordan, kan du tenke over en mulig grunn til at han oppfører seg som han gjør.

Da barnet ditt var nyfødt, var du først og fremst en omsorgsperson. Du sto alltid på pinne for ham. Han behøvde bare å klynke, så var du der for å se om det var noe han trengte. Det var selvfølgelig riktig og nødvendig å reagere slik. Spedbarn trenger foreldrenes oppmerksomhet hele tiden.

Men etter mange måneder med en slik behandling er det ikke annet å vente enn at barnet vil føle at han er sjefen, og at foreldrene er der for å varte ham opp. Men senere, vanligvis i toårsalderen, begynner den harde virkelighet å gå opp for ham: Hans lille «enevelde» smuldrer opp. Foreldrene slutter å følge hans ordrer; de forventer at han følger deres. Dette er en ubehagelig overraskelse for barn! Noen reagerer med raserianfall. Andre tester foreldrenes autoritet ved å nekte å gjøre som de sier.

På dette kritiske tidspunktet må en forelder innta en ny rolle, nemlig å være en autoritet som gir klare beskjeder om hva som blir forventet av barnet. Men hva om barnet ignorerer eller nekter å følge disse beskjedene, som beskrevet i innledningen?

Ta styringen. Barnet godtar ikke at du er den som bestemmer, hvis han ikke ser at du tar styringen. Så du må på en balansert måte vise din autoritet. De siste tiårene har noen såkalte eksperter fått ordet «autoritet» til å virke hardt. En av dem sa til og med at foreldreautoritet er «uetisk» og «umoralsk». Men det motsatte – ettergivenhet – kan få barna til å bli usikre og bortskjemte. Det kommer ikke til å hjelpe dem til å bli ansvarlige voksne senere i livet. – Bibelsk prinsipp: Ordspråkene 29:15.

Sett grenser. Oppdragelse innebærer å lære barna å være lydige og ha selvkontroll. Det vil ofte si at man må sette visse grenser, og at man må lære dem at det får konsekvenser å overtre grensene. Man bør selvfølgelig ikke være urimelig eller hard. På den annen side bør man ikke være vag eller inkonsekvent, for da ser ikke barnet poenget med å forandre seg. – Bibelsk prinsipp: Ordspråkene 6:23.

Vær tydelig. Noen foreldre spør barna om de vil være lydige. («Jeg synes du skulle rydde på rommet ditt. Er det greit?») Kanskje de tenker at det er høflig å si det sånn. Men den taktikken kan få barna til å tro at det egentlig er de som bestemmer, og at det er opp til dem å vurdere fordelene og ulempene før de velger hva de vil gjøre. Istedenfor å gi fra deg myndigheten din på en slik måte bør du komme med tydelige beskjeder. – Bibelsk prinsipp: 1. Korinter 14:9.

Vær konsekvent. Hvis du sier nei, så hold deg til det, og pass på at du og ektefellen din står sammen om avgjørelsen. Hvis dere har bestemt at det skal få visse følger for barnet å være ulydig, så gjennomfør det. Ikke vikle dere inn i forhandlinger eller lange diskusjoner om hvorfor dere har truffet en bestemt avgjørelse. Det er mye enklere for barna – og for dere – om dere simpelthen lar «deres ja bety ja og deres nei nei». – Jakob 5:12.

Vær kjærlig. En familie er verken et demokrati eller et diktatur. Det er en ordning fra Gud som gjør at barn kan få kjærlig opplæring som hjelper dem til å bli ansvarlige voksne. En god oppdragelse vil lære barna å være lydige og gjøre at de føler seg sikre på at foreldrene er glad i dem.