Hvert år i begynnelsen av juli kommer hunner av arten sørlig retthval (Eubalaena australis) til sørkysten av delstaten Santa Catarina i Brasil. De kommer helt fra subantarktiske områder, flere tusen kilometer unna, for å føde og amme kalvene sine i grunnere farvann. I flere måneder kan både fastboende og turister inne på strendene eller på klippene nyte synet av hvalmødre og kalver som hviler eller leker i vannet. a

Hunnene kan bli opptil 16 meter lange, lengre enn en buss, og veie opptil 80 tonn! Den massive kroppen er vanligvis svart, noen ganger med hvite flekker på buken. Hodet er enormt og utgjør en fjerdedel av kroppslengden. Munnen er lang og buet. Denne hvalen har ikke ryggfinne, slik noen andre hvalarter har. Halefinnen er bred og har en dyp kløft. Når hvalen svømmer, beveger den halefinnen opp og ned istedenfor fra side til side, slik fisk gjør. For å endre retning bruker den luffene. Dette minner om den måten man manøvrerer et fly på.

Selv om retthvalen er kolossalt stor, er den smidig og akrobatisk. Man kan se halen stikke rett opp av vannet som et seil lenge om gangen. Hvalen kan også slå hardt på vannflaten med halen, og den kan hoppe opp av vannet og lande med et stort plask som er synlig på lang avstand.

På og rundt hodet har retthvalen en rekke gulhvite vortelignende utvekster  – flekker av ru hud dekket av små krepsdyr som kalles hvallus. Karina Groch, som leder et brasiliansk prosjekt som beskytter retthvaler, sier: «Hver hval har et unikt mønster av flekker, akkurat som hvert menneske har et unikt fingeravtrykk, og det gjør det mulig å identifisere hver enkelt retthval. Vi tar bilder av hvalenes flekker når de kommer inn til kysten vår, og lagrer bildene i et arkiv.»

Biologer sier at det er vanskelig å anslå hvor gamle retthvalene er når de dør, for de har ingen tenner. De regner med at hvalene i gjennomsnitt blir minst 65 år. b

Retthvaler lever av små krepsdyr. På hver side av overkjeven har de et filter som består av flere hundre barder med hårlignende frynser. Mens de svømmer med åpen munn, filtreres vannet gjennom bardene, og byttet sitter fast i hårene. På denne måten kan hver hval fortære opptil to tonn krepsdyr om dagen.

Arten sørlig retthval tilbringer sommeren (januar/februar) på beite i Sørishavet, der de bygger opp et lag av spekk. Dette tykke fettlaget er en ypperlig isolasjon i kalde farvann og brukes som matreserve på lange vandringer.

Fra 1700-tallet av var det en storstilt jakt på disse hvalene på den sørlige halvkule. De ble sett på som de «rette» hvalene å jakte på. Hvorfor? De svømte sakte, så de var lette å fange, selv for hvalfangere med håndholdte harpuner i spinkle trebåter. Og i motsetning til andre hvaler flyter retthvalene når de er blitt drept, på grunn av det uvanlig tykke spekklaget. Derfor var det lett for hvalfangerne å slepe dem inn til land.

I tillegg var spekket og bardene viktige handelsvarer på den tiden. Spekket ble brukt til lampeolje i gatelykter og til smøremidler. Bardene ble brukt til korsettspiler, ridepisker og paraplyspiler. Faktisk kunne fortjenesten på bardene fra bare én hval dekke alle utgiftene til en hvalfangstekspedisjon!

Tidlig på 1900-tallet gjorde rovdriften på retthval at bestanden ble kraftig redusert, og til slutt var det ikke lenger lønnsomt å drive med fangst av den. Den siste hvalstasjonen i Brasil ble nedlagt i 1973. Mens bestanden av noen arter har vokst sakte, er andre fortsatt kritisk truet.

Retthvalen er virkelig et enestående eksempel på hvor komplekst og mangfoldig livet på jorden er. Den er et mektig vitnesbyrd om den store visdom Designeren av alt liv, Jehova Gud, har. – Salme 148:7.