Har du opplevd at en nær venn har mistet en av sine kjære? Følte du deg hjelpeløs? Noen ganger er vi usikre på hva vi skal si og gjøre – så det ender med at vi ikke sier eller gjør noe. Men det er praktiske og nyttige ting vi kan gjøre.

Ofte er alt som skal til, at vi er der og sier noen enkle ord, som for eksempel: «Jeg er så lei meg for det som har skjedd.» I mange kulturer er det å gi noen en klem eller å holde armen rundt noen en fin måte å vise at man bryr seg på. Hvis den sørgende vil snakke, så lytt medfølende. Du kan også gjøre noe praktisk for den sørgende familien. Kanskje du kan lage litt mat til dem, passe barna eller hjelpe dem med forberedelsene til begravelsen hvis de ønsker det. Slike ting kan bety mer enn de flotteste ord.

Etter hvert faller det kanskje naturlig å snakke om den avdøde og nevne noen gode egenskaper han eller hun hadde, eller mimre om hyggelige opplevelser. En slik samtale kan kanskje få fram et smil hos den etterlatte. Pam, som mistet mannen sin, Ian, for seks år siden, sier: «Noen ganger  forteller folk fine ting om Ian som jeg ikke visste om, og det gjør meg glad.»

Forskere forteller at mange etterlatte får mye hjelp til å begynne med, men at behovene deres fort blir glemt etter hvert som andre blir opptatt med sin egen hverdag igjen. Bestem deg derfor for å ta regelmessig kontakt med en venn som har mistet noen. * Mange som sørger, setter stor pris på slike muligheter til å få snakket om den sorgen de går og bærer på.

Kaori, en ung japansk kvinne, var helt knust etter at hun først mistet moren sin, og så, 15 måneder senere, storesøsteren sin. Heldigvis fikk hun kontinuerlig hjelp av lojale venner. En av dem, Ritsuko, som var mye eldre enn Kaori, tilbød seg å være en nær venn for henne. Kaori sier: «Ærlig talt syntes jeg ikke noe særlig om det. Jeg ville ikke at noen skulle ta mammas plass, og jeg trodde ikke at noen kunne det heller. Men på grunn av den måten Ritsuko behandlet meg på, fikk jeg et nært forhold til henne. Hver uke var vi ute og forkynte sammen, og vi gikk på kristne møter sammen. Hun inviterte meg på te, hadde med mat til meg og sendte meg ofte brev og kort. Ritsukos positive innstilling hadde en god virkning på meg.»

Det har nå gått tolv år siden Kaoris mor døde, og i dag er hun og mannen hennes heltidsforkynnere. «Ritsuko viser fortsatt at hun bryr seg om meg», forteller Kaori. «Hver gang jeg drar hjem, besøker jeg henne. Det er alltid oppmuntrende!»

Et annet eksempel på en som har fått hjelp over tid, er Poli, et Jehovas vitne på Kypros. Poli hadde en snill ektemann, Sozos. Han var en kristen tilsynsmann som var et godt eksempel, for han inviterte ofte foreldreløse og enker hjem på besøk. (Jakob 1:27) Men da Sozos var 53 år, døde han av hjernesvulst. «Jeg mistet en lojal ektefelle som jeg hadde vært gift med i 33 år», sier Poli.

Etter begravelsen flyttet Poli til Canada sammen med den yngste sønnen, Daniel, på 15 år. Der fortsatte de å gå på møter i en av Jehovas vitners menigheter. Poli sier: «De nye vennene våre i menigheten visste ikke noe om bakgrunnen vår og hvor tøft vi hadde hatt det. Likevel tok de hjertelig imot oss og gav oss praktisk hjelp. Det var fantastisk å få en slik støtte, spesielt i den tiden sønnen min trengte faren sin mest! De som tok ledelsen i menigheten, viste Daniel stor personlig interesse. Det var spesielt én som passet på å ta med Daniel når han skulle treffe venner eller spille fotball.» I dag går det bra med både mor og sønn.

Ja, det er mye forskjellig man kan gjøre for å gi trøst og praktisk hjelp til dem som sørger. Bibelen gir oss også trøst i form av et strålende håp for framtiden.