INNBYGGERNE i Meaux, en liten by i nærheten av Paris, kunne ikke tro sine egne ører da de var i kirken en søndag morgen i begynnelsen av 1520-årene. De hadde hørt at det ble lest fra evangeliene på deres eget språk – på fransk, ikke på latin!

Bibeloversetteren som stod bak dette, Jacques Lefèvre d’Étaples (latin: Jacobus Faber Stapulensis), skrev senere til en nær venn: «Du kan knapt tro med hvilken nidkjærhet Gud åpner sinnet til enkle [mennesker] noen steder, så de tar imot hans Ord.»

På den tiden var den katolske kirke og teologene i Paris imot at man brukte bibeloversettelser på vanlige folks språk. Så hva var det som fikk Lefèvre til å oversette Bibelen til fransk? Og hvordan klarte han å hjelpe vanlige folk til å forstå Guds Ord?

Før Lefèvre ble bibeloversetter, hadde han viet seg til å finne tilbake til klassiske filosofiske og teologiske verkers opprinnelige betydning. Han la da merke til at gamle tekster ofte var blitt forvansket av århundrer med villedende gjengivelser og feil. Mens han lette etter de gamle skriftenes egentlige mening, begynte han å studere den katolske kirkes standardbibel, den latinske Vulgata.

Som følge av sitt oppriktige studium av Skriften kom han til den konklusjon at «det å studere den guddommelige sannhet i seg selv fører til ... den største lykke». Derfor gikk Lefèvre bort fra å studere filosofi og brukte all sin energi på å oversette Bibelen.

I 1509 utgav Lefèvre en sammenlignende studie av fem forskjellige latinske oversettelser av Salmene, * deriblant en justering av Vulgata. I motsetning til teologer på hans tid gikk han inn for å gjengi bibelske passasjer på en naturlig og enkel måte. Den metoden han brukte for å tyde Skriftene, hadde stor innflytelse på andre teologer og reformatorer. – Se rammen « Hvordan Lefèvre påvirket Martin Luther».

Lefèvre, som var født katolikk, var overbevist om at kirken bare kunne reformeres hvis vanlige mennesker fikk ordentlig undervisning i Skriften. Men hvordan kunne vanlige mennesker ha nytte av hellige skrifter som på den tiden stort sett bare fantes på latin?

Lefèvres dype kjærlighet til Guds Ord fikk ham til å sette seg som mål å gjøre det tilgjengelig for folk flest. For å nå det målet utgav han i juni 1523 en fransk oversettelse av evangeliene i to bind i lommeformat. Et slikt format – som kostet halvparten av det en bibel i vanlig format kostet – gjorde det lettere for folk med dårlig råd å skaffe seg en bibel.

 Folk tok imot den med åpne armer. Både menn og kvinner var så ivrige etter å lese Jesu ord på morsmålet sitt at de første 1200 eksemplarene som ble trykt, ble revet bort på bare noen måneder.

I forordet til evangeliene forklarte Lefèvre at han hadde oversatt dem til fransk for å hjelpe kirkens «enkle medlemmer» til å «være like overbevist om sannheten i evangeliene som de som har dem på latin». Men hvorfor var Lefèvre så ivrig etter å hjelpe vanlige folk til å forstå hva som stod i Bibelen?

Lefèvre var klar over at menneskers lære og filosofi hadde hatt en nedbrytende virkning på den katolske kirke. (Markus 7:7; Kolosserne 2:8) Og han var overbevist om at tiden var inne til at evangeliene skulle bli «kunngjort i hele verden på en ubesudlet måte», slik at folk ikke lenger ble «ledet på avveier av menneskers lære».

Lefèvre gjorde også det han kunne for å avsløre de falske argumentene til dem som motarbeidet den franske bibeloversettelsen. Han fordømte hykleriet deres ved å si: «Hvordan kan de lære [folk] å holde alt det Jesus Kristus befalte, hvis de ikke er villige til å la enkle folk se og lese Guds evangelium på sitt eget språk?» – Romerne 10:14.

 Som forventet prøvde teologer ved universitetet i Paris – Sorbonne – å bringe Lefèvre til taushet. I august 1523 protesterte de mot oversettelser på folkemålet og mot kommentarer til Bibelen fordi de betraktet dem som «skadelige for kirken». Hadde det ikke vært for at kong Frans 1. av Frankrike grep inn, ville Lefèvre ha blitt dømt som kjetter.

Lefèvre lot ikke opphetede debatter om verkene sine få hindre ham i å oversette Bibelen. I 1524, etter at han hadde fullført oversettelsen av De greske Skrifter (det såkalte Nye testamente), utgav han en fransk utgave av Salmene, slik at de troende kunne be «med større hengivenhet og inderlighet».

Teologer ved Sorbonne kastet ikke bort tiden, men gikk straks i gang med å finkjemme Lefèvres verker. De gav snart ordre om at hans oversettelse av De greske Skrifter skulle brennes offentlig, og de anklaget andre skrifter for å «støtte Luthers kjetteri». Da teologene innkalte Lefèvre for å forsvare synspunktene sine, bestemte han seg for å forholde seg «taus», og han flyktet til Strasbourg. Der fortsatte han å oversette Bibelen i det stille. Selv om noen så på dette som en lite modig måte å håndtere situasjonen på, mente han at det var slik han best kunne imøtegå dem som ikke verdsatte Bibelens verdifulle «perler». – Matteus 7:6.

Nesten et år etter at Lefèvre hadde flyktet, utpekte kong Frans 1. av Frankrike ham til å være lærer for den fire år gamle sønnen sin, Karl. Denne oppgaven gav Lefèvre god tid til å fullføre bibeloversettelsen. Med godkjennelse fra keiser Karl 5. ble denne oversettelsen av hele Bibelen trykt utenfor Frankrike, i Antwerpen i Belgia, i 1530. *

I hele sitt liv hadde Lefèvre forhåpninger om at kirken ville ta avstand fra menneskers tradisjoner og vende seg til Skriftens rene kunnskap. Han trodde fullt og fast at «enhver kristen har rett til, ja plikt til, å lese og forstå Bibelen personlig». Det var derfor han arbeidet så hardt for å gjøre Bibelen tilgjengelig for alle. Selv om Lefèvres håp om å oppleve at kirken reformerte seg selv, ikke ble oppfylt, er arven etter ham udiskutabel – han hjalp vanlige folk til å forstå Guds Ord.