MANGE av dem som tjener i land der det er større behov for flere forkynnere av Riket, er enslige søstre. Noen av dem har tjent i utlandet i flere tiår. Hva hjalp dem til å bestemme seg for å flytte til et fremmed land? Hva har de lært av å tjene i utlandet? Hvordan har det gått med dem? Vi har intervjuet noen søstre som har erfaring fra slik tjeneste. Hvis du er en enslig søster som har veldig lyst til å delta i en tjeneste som er svært givende, vil du helt sikkert ha nytte av det de har å si. Faktisk kan alle Guds tjenere ha nytte av å tenke over deres eksempel.

Lurer du på om du har det som skal til for å lykkes som enslig pioner i et fremmed land? Anita, som nå er i midten av 70-årene, var veldig usikker på om hun ville lykkes. Hun vokste opp i England, der hun begynte som pioner da hun var 18. «Jeg likte å lære folk om Jehova», sier hun, «men jeg hadde aldri sett for meg at jeg kunne tjene i et annet land. Jeg hadde ikke lært meg et fremmedspråk og var overbevist om at jeg aldri kunne klare å gjøre det. Så da jeg ble invitert til Gilead-skolen, fikk jeg sjokk. Jeg var overrasket over at en som var så ubetydelig som meg, kunne få en slik invitasjon. Men jeg tenkte: ‘Hvis Jehova tror at jeg kan klare det, vil jeg prøve.’ Dette er over 50 år siden. Siden da har jeg tjent som misjonær i Japan.» Anita tilføyer: «Noen ganger sier jeg med et glimt i øyet til yngre søstre: ‘Ta på deg ryggsekken og bli med meg på det største av alle eventyr!’ Jeg er glad for å kunne fortelle at mange har gjort det.»

Mange søstre som har tjent utenlands, nølte i utgangspunktet med å flytte til et fremmed land. Hvordan klarte de å samle det motet de trengte?

«Da jeg vokste opp, lengtet jeg etter å ha et meningsfylt liv, et liv som gikk ut på å hjelpe andre», forteller Maureen, som nå er i midten av 60-årene. Som 20-åring flyttet hun til Quebec i Canada, der det var stort behov for flere pionerer. «Senere ble jeg invitert til Gilead-skolen, men jeg var redd for å dra ut i det ukjente uten vennene mine.» Hun legger til: «Jeg likte heller ikke tanken på å reise fra mor, som måtte ta seg av far, som var syk. Mange netter bad jeg til Jehova om disse tingene mens jeg gråt.  Da jeg snakket med foreldrene mine om det som bekymret meg, oppfordret de meg til å ta imot invitasjonen. Og jeg la merke til at foreldrene mine fikk kjærlig støtte av menigheten. Det at jeg så Jehovas omsorgsfulle hånd, hjalp meg til å stole på at Jehova også ville ta seg av meg. Jeg var klar til å dra!» Maureen begynte som misjonær i 1979 og tjente i over 30 år i Vest-Afrika. I dag tar Maureen seg av moren sin i Canada og tjener som spesialpioner. Hun sier om de årene hun tjente i utlandet: «Jehova sørget alltid for at jeg fikk det jeg trengte, og når jeg trengte det.»

Wendy, som nå er i midten av 60-årene, begynte som pioner i Australia da hun var i tenårene. Hun forteller: «Jeg var veldig sjenert og syntes det var vanskelig å snakke med fremmede. Men som pioner lærte jeg å snakke med alle slags mennesker, noe som førte til at jeg fikk større selvtillit. Senere skjønte jeg at det ikke var et spørsmål om selvtillit. Pionertjenesten lærte meg å stole på Jehova, og tanken på å tjene utenlands var ikke lenger så skummel. Og en enslig søster som tidligere hadde vært misjonær i Japan i over 30 år, inviterte meg til å bli med henne til Japan for å gå på feltet der i tre måneder. Det at jeg samarbeidet med henne, gjorde at jeg fikk mer lyst til å flytte til utlandet.» På midten av 1980-tallet flyttet Wendy til Vanuatu, en øystat omkring 1750 kilometer øst for Australia.

Wendy er fortsatt i Vanuatu og tjener nå ved et oversettelseskontor. «Det å se at det blir opprettet grupper og menigheter i avsidesliggende områder, er min største glede», sier hun. «Å ha hatt en liten rolle i Jehovas arbeid på disse øyene er et ubeskrivelig privilegium.»

Kumiko, som nå er i midten av 60-årene, tjente som alminnelig pioner i Japan da pionerpartneren hennes foreslo at de skulle flytte til Nepal. «Hun spurte om og om igjen, men jeg sa nei hver gang», forteller Kumiko. «Jeg så for meg hvor vanskelig det kom til å bli å måtte lære seg et nytt språk og venne seg til et nytt miljø. Det ville også bli vanskelig å skaffe nok penger til å flytte til et fremmed land. Mens jeg strevde med å finne ut hva jeg skulle gjøre, havnet jeg på sykehus på grunn av en motorsykkelulykke. Der tenkte jeg: ‘Hvem vet hva som kan skje med meg videre? Kanskje jeg blir alvorlig syk og går glipp av sjansen til å være pioner i utlandet. Kan jeg ikke i det minste tjene i utlandet i ett år?’ Jeg bad inderlig til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å gjøre noe.» Etter at Kumiko ble utskrevet fra sykehuset, tok hun en tur til Nepal for å se hvordan det var der, og senere flyttet hun og pionerpartneren hennes dit.

 Etter å ha tjent i Nepal i nesten ti år sier Kumiko: «Problemene jeg hadde bekymret meg for, forsvant akkurat som Rødehavet. Jeg er så glad for at jeg begynte å tjene på et sted med større behov. Ofte når jeg forkynner hjemme hos noen, kommer det fem–seks naboer for å høre. Selv små barn spør respektfullt om de kan få en traktat om Bibelen. Det er en stor glede å forkynne i et distrikt der det er så mye interesse.»

Ikke overraskende har de modige enslige søstrene vi intervjuet, møtt utfordringer. Hvordan har de taklet dem?

«Til å begynne med syntes jeg at det var vanskelig å være så langt borte fra familien min», forteller Diane fra Canada. Hun er nå i begynnelsen av 60-årene og har tjent som misjonær i Elfenbenskysten i 20 år. «Jeg bad til Jehova om hjelp til å bli glad i menneskene i distriktet mitt. En av lærerne mine på Gilead, bror Jack Redford, fortalte oss at vi til å begynne med kunne bli urolige eller til og med sjokkerte over hvordan forholdene var der vi kom til å bli sendt, særlig når vi ble stilt ansikt til ansikt med ekstrem fattigdom. Men han sa: ‘Ikke se på fattigdommen. Se på menneskene, på ansiktene deres og øynene deres. Se hvordan de reagerer når de får høre Bibelens sannheter.’ Det var det jeg gjorde, og det ble jeg virkelig velsignet for! Når jeg fortalte andre om det oppmuntrende budskapet om Riket, så jeg hvordan øynene deres strålte!» Hva mer hjalp Diane til å tilpasse seg livet i et annet land? «Jeg ble veldig glad i dem jeg studerte Bibelen med, og det gav meg stor glede å se dem bli trofaste tjenere for Jehova. Distriktet mitt ble mitt hjem. Jeg fikk åndelige mødre og fedre, brødre og søstre, akkurat som Jesus lovte.» – Mark 10:29, 30.

Anne, som er i midten av 40-årene, tjener i et land i Asia der arbeidet vårt er underlagt restriksjoner. Hun forteller: «I årenes løp har jeg tjent på forskjellige steder i utlandet, og jeg har bodd sammen med søstre som har hatt en helt annen bakgrunn og personlighet enn meg. Noen ganger har det ført til misforståelser og sårede følelser. Når jeg og de jeg har bodd sammen med, har hatt slike problemer, har jeg prøvd å bli bedre kjent med dem og å forstå kulturen deres bedre. Jeg har også anstrengt meg for å bli mer kjærlig og rimelig mot dem. Jeg er glad for at disse anstrengelsene har båret frukt og har resultert i mange dype og varige vennskap som har hjulpet meg til å holde ut i oppdraget mitt.»

 I 1993 fikk Ute, som er fra Tyskland, og som nå er i begynnelsen av 50-årene, i oppdrag å tjene som misjonær på Madagaskar. Hun forteller: «I starten slet jeg med å lære det lokale språket, å venne meg til det fuktige klimaet og å forholde meg til malaria, amøber og parasittiske ormer. Men jeg fikk mye hjelp. De lokale søstrene, barna deres og de jeg studerte med, hjalp meg tålmodig til å mestre språket. Misjonærpartneren min viste meg kjærlig omsorg når jeg var syk. Men framfor alt fikk jeg hjelp av Jehova. Jeg bad regelmessig til ham og fortalte ham om bekymringene mine. Så ventet jeg tålmodig – noen ganger i flere dager, andre ganger i flere måneder – på at bønnene mine skulle bli besvart. Jehova løste alle problemene.» Ute har nå tjent på Madagaskar i 23 år.

I likhet med andre som tjener på steder med større behov, sier ofte enslige søstre at det å tjene i utlandet har gitt dem et rikere liv. Hvordan har de blitt velsignet?

Tyske Heidi, som er i begynnelsen av 70-årene, har tjent som misjonær i Elfenbenskysten siden 1968. Hun sier: «Det som gir meg størst glede, er å se mine åndelige barn ‘fortsette å vandre i sannheten’. Noen av dem jeg har studert Bibelen med, er nå pionerer og eldste. Mange av dem kaller meg mor eller bestemor. En av disse eldste og kona hans og barna deres ser på meg som en del av familien. Så Jehova har gitt meg en sønn, en svigerdatter og tre barnebarn.» – 3. Joh 4.

Karen, som er fra Canada og er i begynnelsen av 70-årene, tjente over 20 år i Vest-Afrika. Hun sier: «Misjonærlivet lærte meg å bli mer selvoppofrende, kjærlig og tålmodig. Og det at jeg samarbeidet med brødre og søstre fra mange land, utvidet min horisont. Jeg lærte at det finnes forskjellige måter å gjøre ting på. Og for en gave det er å ha gode venner over hele verden! Selv om livet vårt og oppdragene våre har forandret seg, består vennskapene våre fortsatt.»

Margaret, som er fra England og er i slutten av 70-årene, tjente som misjonær i Laos. Hun sier: «Da jeg tjente i utlandet, fikk jeg med egne øyne se hvordan Jehova drar mennesker fra alle folkegrupper og med forskjellig bakgrunn til sin organisasjon. Det styrket virkelig troen min og gjør at jeg har full tillit til at Jehova leder sin organisasjon, og at hans hensikt vil bli gjennomført.»

Enslige søstre som tjener i utlandet, har virkelig gjort en flott innsats i den kristne tjeneste. De fortjener varm ros. (Dom 11:40) Og stadig flere enslige søstre velger å tjene i utlandet. (Sal 68:11) Har du mulighet til å gjøre justeringer i livssituasjonen din og følge i fotsporene til de iherdige søstrene som har blitt intervjuet i denne artikkelen? Hvis du gjør det, vil du utvilsomt ‘smake og se at Jehova er god’. – Sal 34:8.