John Miltons gjenoppdagede avhandling

SJELDEN har en forfatter hatt så stor innflytelse på verden rundt seg som John Milton hadde, mannen som skrev eposet Det tapte paradis. En biograf skrev at Milton «var elsket av mange, hatet av noen, men oversett av få». Helt fram til vår tid har hans verker hatt stor innvirkning på engelsk litteratur og kultur.

Hvordan gikk det til at John Milton fikk så stor innflytelse? Hva var det som gjorde hans siste verk — «Om den kristne lære» — så kontroversielt at det ikke ble utgitt før 150 år etter at det ble skrevet?

Den første tiden

John Milton ble født i London i 1608. Han kom fra en velstående familie. «Helt fra jeg var barn, ville far at jeg skulle gå inn for å studere litteratur. Jeg var så glad i å lese at helt fra jeg var i tolvårsalderen, hendte det sjelden at jeg la fra meg bøkene og gikk til sengs før midnatt,» fortalte Milton. Han utmerket seg på skolen, og i 1632 fikk han en magistergrad ved Cambridge. Deretter fortsatte han å fordype seg i historie og klassisk litteratur.

Milton hadde lyst til å bli dikter, men på hans tid feide revolusjonens vinder over England. Parlamentet, som hovedsakelig ble ledet av Oliver Cromwell, oppnevnte en domstol som fikk kong Karl I henrettet i 1649. Milton forsvarte denne handlingen med det skrevne ord, og han ble talsmann for Cromwell-regjeringen. Ja, før John Milton ble berømt som dikter, var han allerede kjent for sine pamfletter om politikk og moral.

I 1660 ble monarkiet gjeninnført i og med kroningen av Karl II. Miltons liv stod da i fare som følge av hans tidligere samarbeid med Cromwell. Han holdt seg derfor skjult, og det var bare takket være innflytelsesrike venner at han berget livet. Gjennom alt dette bevarte han likevel sin sterke åndelighet.

«Bibelen som målestokk»

Milton skrev om sin tidlige interesse for åndelige ting: «Da jeg var gutt, begynte jeg å vie meg til et oppriktig studium av Det gamle og Det nye testamente på originalspråkene.» Milton betraktet De hellige skrifter som den eneste moralske og åndelige veileder man kunne stole på. Men han ble dypt skuffet da han undersøkte datidens anerkjente teologiske verker. «Jeg syntes ikke at jeg kunne basere min tro eller mitt håp om frelse på slike veiledere,» skrev han senere. Milton var bestemt på å prøve sine trosoppfatninger «med Bibelen som målestokk». Han begynte derfor å lage lister med nøkkelskriftsteder, som han grupperte under forskjellige overskrifter, og han siterte så skriftsteder fra disse listene.

I dag er John Milton best kjent for å ha skrevet Det tapte paradis, en poetisk gjenfortelling av den bibelske beretningen om syndefallet. (1. Mosebok, kapittel 3) Det er først og fremst på grunn av dette verket, som kom ut på engelsk i 1667, at Milton ble berømt som forfatter  — spesielt i den engelsktalende verden. Senere gav han ut en fortsettelse, Det gjenvundne paradis. Disse diktene holder fram Guds opprinnelige hensikt med menneskene — at de skulle glede seg over fullkomment liv i et jordisk paradis — og de peker fram til at Gud, gjennom Kristus, skal gjenopprette paradiset på jorden. I Det tapte paradis står det for eksempel at erkeengelen Mikael talte om den tid da Kristus skal belønne de troende med «salighet og fryd i evighet i himlen eller òg på jord, for da skal hele jorden være Paradis, langt mer enn Edens og med større fryd».

«Om den kristne lære»

I mange år hadde Milton også hatt lyst til å skrive en omfattende avhandling om kristen livsførsel og den kristne lære. Til tross for at han i 1652 var blitt helt blind, arbeidet han med dette prosjektet, med hjelp av sekretærer, helt til han døde i 1674. Milton kalte dette siste verket «En avhandling om den kristne lære, utarbeidet på grunnlag av De hellige skrifter alene». I forordet skrev han: «De fleste forfattere som har behandlet dette temaet . . . har bare skrevet de skriftstedene som alt det de lærer, bygger helt og fullt på, i margen, med korte henvisninger til kapitler og vers. Jeg har på den annen side bestrebet meg på å fylle sidene mine, ja til og med overfylle dem, med sitater fra alle deler av Bibelen.» Ja, det Milton sa, stemte virkelig, for han hentyder til, henviser til eller siterer skriftsteder over 9000 ganger i denne avhandlingen.

Selv om Milton tidligere ikke hadde nølt med å uttrykke sine synspunkter, publiserte han ikke avhandlingen. Hvorfor ikke? For det første visste han at de bibelske forklaringene i den i stor grad avvek fra kirkens alminnelig anerkjente lære. For det andre hadde han falt i unåde hos regjeringen etter at monarkiet var blitt gjeninnført. Det kan derfor være at han ventet på at forholdene skulle roe seg. Etter Miltons død tok sekretæren hans uansett med seg det latinske manuskriptet til et forlag, men de ville ikke utgi det. En minister konfiskerte manuskriptet og arkiverte det. Det skulle gå 150 år før denne avhandlingen kom til å se dagens lys igjen.

I 1823 fant en kontorfunksjonær dette manuskriptet pakket inn i noen papirark. Kong Georg IV, som var konge i England på den tiden, befalte at verket skulle oversettes fra latin og offentliggjøres. Da den engelske oversettelsen ble gitt ut to år senere, vakte den heftig debatt i teologiske og litterære kretser. Én biskop stemplet umiddelbart manuskriptet som et bedrag, og han nektet å tro at Milton — som mange betraktet som Englands mester innen religiøs diktning — på en så bestemt måte  kunne forkaste læresetninger som kirken regnet som hellige. Han som hadde oversatt «Om den kristne lære», hadde forutsett en slik reaksjon, og som en bekreftelse på at det var Milton som var forfatteren, hadde han utstyrt utgaven med fotnoter som i detalj pekte på 500 paralleller mellom «Om den kristne lære» og Det tapte paradis. *

Miltons trosoppfatninger

På Miltons tid hadde England brutt med den romersk-katolske kirke og gått over til protestantismen. De fleste protestanter anså bare De hellige skrifter, ikke paven, som autoritet i spørsmål som gjaldt tro og moral. Men i «Om den kristne lære» forklarte Milton at mange av de protestantiske læresetningene og skikkene heller ikke harmonerte med Skriften. Ved hjelp av Bibelen motbeviste han den kalvinistiske predestinasjonslæren til fordel for læren om den frie vilje. Han brukte ofte Guds navn, Jehova, i tekstene sine, og han fremmet på den måten respektfull bruk av dette navnet.

Milton benyttet Skriften for å bevise at menneskesjelen kan dø. Som en kommentar til 1. Mosebok 2: 7 skrev han: «Da mennesket var blitt skapt på denne måten, ble det til slutt sagt: Slik ble mennesket en levende sjel. . . . Han er ikke to, og han kan ikke deles; han er med andre ord ikke, slik mange tror, laget og satt sammen av to forskjellige og særskilte elementer, sjel og legeme. Nei, hele mennesket er sjelen, og sjelen er mennesket.» Milton stilte så spørsmålet: «Er det hele mennesket som dør, eller er det bare legemet?» Etter at han hadde lagt fram en rekke skriftsteder som viser at det er hele mennesket som dør, tilføyde han: «Men det mest overbevisende argumentet jeg kan anføre til støtte for at sjelen dør, er Guds egne ord i Esek[iel 18:]20: Den sjel som synder, den skal dø.» Milton henviste også til skriftsteder som Lukas 20: 37 og Johannes 11: 25 for å vise at de døde har håp om en oppstandelse fra dødens søvn.

Hva var det som utløste den sterkeste reaksjonen på «Om den kristne lære»? Det var Miltons enkle, men kraftfulle bibelske bevis for at Kristus, Guds Sønn, er underordnet Gud, Faderen. Etter å ha sitert Johannes 17: 3 og Johannes 20: 17 spør han: «Hvis Faderen er Kristi Gud og vår Gud, og hvis det bare er én Gud, hvem kan da være Gud foruten Faderen?»

Videre skriver han: «Sønnen selv og hans apostler viser ved alt de sier og skriver, at de erkjenner at Faderen er større enn Sønnen i alle ting.» (Johannes 14: 28) «Kristus selv sier jo i Matt. xxvi. 39: Å, min Far, hvis det er mulig, så la dette beger gå meg forbi; likevel, ikke som jeg vil, men som du vil. . . . Hvorfor ber han bare til Faderen, og ikke til seg selv, hvis han selv i virkeligheten er Gud? Hvis han selv både er menneske og den høyeste Gud, hvorfor ber han da ikke om noe som det står i hans egen makt å gjøre? . . . Liksom det bare er Faderen Sønnen tilber og ærer overalt hvor han er, slik lærer han oss å gjøre det samme.»

Miltons svakheter

John Milton søkte sannheten. Men han hadde likevel menneskelige svakheter, og noen av hans synspunkter kan ha blitt farget av dårlige erfaringer. Ikke lenge etter at han hadde giftet seg med den unge datteren til en rojalistisk godseier, forlot hun ham og reiste tilbake til sin familie, hvor hun ble boende i omkring tre år. På denne tiden skrev Milton traktater der han forsvarte skilsmisse, ikke bare på grunnlag av utroskap — den eneste skilsmissegrunn ifølge Jesus — men også når ektefellene ikke kommer overens. (Matteus 19: 9) Milton fremmet også det samme synet i «Om den kristne lære».

Til tross for Miltons svakheter må vi si at «Om den kristne lære» på en kraftfull måte holder fram Bibelens syn i en rekke viktige lærespørsmål. Den dag i dag er det slik at de som leser hans avhandling, føler seg forpliktet til å prøve sine egne trosoppfatninger ved hjelp av den ufeilbarlige målestokk — De hellige skrifter.

[Fotnote]

[Bilde på side 11]

Milton var en ivrig bibelgransker

[Rettigheter]

Med tillatelse av The Early Modern Web i Oxford

[Bilde på side 12]

Diktet «Det tapte paradis» gjorde Milton berømt

[Rettigheter]

Med tillatelse av The Early Modern Web i Oxford

[Bilde på side 12]

Miltons siste verk ble gjenoppdaget etter 150 år

[Rettigheter]

Med tillatelse av Rare Books and Special Collections, Thomas Cooper Library, University of South Carolina

[Bilderettigheter på side 11]

Bakgrunnsbildet gjengitt med tillatelse av Rare Books and Special Collections, Thomas Cooper Library, University of South Carolina