Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Han fulgte våkent med, og han ventet

Han fulgte våkent med, og han ventet

Etterlign deres tro

Han fulgte våkent med, og han ventet

ELIA, en sann profet, følte ved en bestemt anledning behov for å være for seg selv og be til sin himmelske Far. Han var imidlertid omgitt av en stor menneskemengde som nettopp hadde sett ham nedkalle ild fra himmelen, og det var sikkert mange som ønsket å innynde seg hos ham. Før Elia kunne gå opp på Karmel-fjellets forblåste høyder og be til Jehova Gud, måtte han utføre en ubehagelig oppgave. Han måtte tale til kong Akab.

Disse to mennene kunne neppe ha vært mer forskjellige. Akab, som var iført et praktfullt kongelig antrekk, var en grisk og viljesvak frafallen. Elia hadde på seg en slik embetsdrakt som profeter brukte — en enkel, grov kledning, muligens av dyreskinn eller av stoff som var vevd av kamel- eller geitehår. Han var en svært modig og rettskaffen mann med sterk tro. I løpet av den dagen som nå nærmet seg slutten, var mange trekk ved begge disse mennenes egenskaper blitt åpenbart. *

Dette hadde vært en dårlig dag for Akab og andre Ba’al-tilbedere. Den hedenske religionen i tistammeriket Israel som ble støttet av Akab og hans hustru, dronning Jesabel, var blitt grundig avslørt som et bedrag. Ba’al var blitt avslørt som en falsk gud. Denne livløse guden hadde ikke engang klart å tenne en liten ild selv om hans profeter hadde bedt desperate bønner og haltet omkring og rispet seg til blods. Ba’al hadde heller ikke maktet å beskytte disse 450 mennene mot å lide en velfortjent død. Det var også noe annet den falske guden ikke hadde maktet, og dens maktesløshet i denne forbindelse var i ferd med å bli endelig fastslått. Ba’als profeter hadde i over tre år tryglet sin gud om at han måtte gjøre slutt på den tørken landet led under, men det hadde vist seg at han ikke var i stand til å gjøre det. Jehova selv skulle nå snart demonstrere sin overlegenhet ved å gjøre ende på tørken. — 1. Kongebok 16: 30 til 17: 1; 18: 1—40.

Når skulle så Jehova gå til handling? Hvordan skulle Elia forholde seg i mellomtiden? Og hva kan vi lære av denne troens mann? La oss se på det når vi nå undersøker den beretningen vi finner i 1. Kongebok 18: 41—46.

En ærbødig holdning

Elia henvendte seg til Akab og sa: «Gå opp og spis og drikk; for det høres en lyd av bruset fra et regnskyll.» (Vers 41) Hadde denne onde kongen lært noe av det som hadde skjedd den dagen? Det står ikke noe bestemt om dette i beretningen, men vi finner ikke noe som tyder på at han angret eller bad profeten om hjelp til å vende seg til Jehova og be om tilgivelse. Nei, det står bare: «Akab gikk så opp for å spise og drikke.» (Vers 42) Hva med Elia?

«Elia gikk opp på toppen av Karmel og bøyde seg ned til jorden og holdt ansiktet mellom knærne.» Mens Akab drog av sted for å spise, fikk Elia anledning til å be til sin Far. Legg merke til beskrivelsen av Elias ydmyke kroppsstilling — han bøyde seg til jorden med hodet så lavt at han hadde ansiktet mellom knærne. Hva gjorde Elia? Vi behøver ikke å gjette oss til det. Bibelen sier i Jakob 5: 18 at Elia bad om at tørken skulle ta slutt. Det var utvilsomt dette han bad om på toppen av Karmel.

Jehova hadde tidligere sagt: «Jeg har bestemt meg for å gi regn over landets overflate.» (1. Kongebok 18: 1) Elia bad om at hans Fars uttrykte vilje måtte bli gjennomført, noe som kan minne om det Jesus sa da han omkring 1000 år senere lærte sine etterfølgere å be. — Matteus 6: 9, 10.

Elias eksempel lærer oss mye om bønn. Elia var først og fremst opptatt av at hans Fars vilje skulle bli gjennomført. Når vi ber, er det godt å huske at «uansett hva det er vi ber om i samsvar med hans [Guds] vilje, så hører han oss». (1. Johannes 5: 14) Det er derfor klart at vi må vite hva som er Guds vilje, for å kunne be på en akseptabel måte — og dette er en god grunn til å studere Bibelen hver dag. Elia ønsket sikkert også at tørken skulle opphøre fordi hans landsmenn led under den. Hans hjerte må ha vært fylt av takknemlighet på grunn av det miraklet han hadde sett Jehova utføre den dagen. Våre bønner bør også være preget av omtanke for andres ve og vel og en inderlig takknemlighet. — 2. Korinter 1: 11; Filipperne 4: 6.

Tillitsfull og årvåken

Elia var sikker på at Jehova ville gripe inn for å gjøre slutt på tørken, men han var ikke sikker på når han ville gjøre det. Hva gjorde så denne profeten i mellomtiden? Legg merke til hva som står i vers 43: «Så sa han til tjeneren sin: ’Jeg ber deg, gå opp. Se i retning av havet.’ Da gikk han opp og så utover og sa deretter: ’Det er slett ingenting å se.’ Og han sa videre: ’Gå tilbake’, sju ganger.» Elias eksempel lærer oss minst to ting. Vi kan for det første merke oss hvor tillitsfull han var, og for det andre hvor årvåken han var.

Elia søkte ivrig etter et tegn på at Jehova snart skulle gå til handling, og han sendte derfor tjeneren sin til et utsiktspunkt for at han skulle speide mot horisonten og se om det var noe tegn til et forestående regnvær. Da tjeneren kom tilbake, opplyste han uten begeistring: «Det er slett ingenting å se.» Horisonten var klar og himmelen tydeligvis skyfri. La du merke til noe usedvanlig? Husk at Elia nettopp hadde sagt til kong Akab: «Det høres en lyd av bruset fra et regnskyll.» Hvordan kunne profeten si dette når det ikke var noen regnskyer i sikte?

Elia kjente til Jehovas løfte. Som Jehova Guds profet og representant var han sikker på at Gud ville oppfylle sitt ord. Elia hadde så stor tillit til Jehova at det var som om han allerede kunne høre regnskyllet. Dette kan få oss til å tenke på hva Bibelen sier om Moses: «Han fortsatte å være standhaftig, som om han så den usynlige.» Er Gud like virkelig for deg? Han gir oss god grunn til å ha en tilsvarende tro på ham og hans løfter. — Hebreerne 11: 1, 27.

Legg videre merke til hvor våkent Elia fulgte med. Han sendte sin tjener av sted, ikke én eller to ganger, men i alt sju ganger! Vi kunne kanskje tenke oss at tjeneren ville bli lei av å utføre dette oppdraget om og om igjen, men Elia var hele tiden ivrig etter å få et tegn, og han gav ikke opp. Etter at tjeneren hadde gjort dette sju ganger, kunne han endelig melde: «Se, en liten sky, som en manns hånd, stiger opp av havet.» (Vers 44) Kan du se for deg at denne tjeneren strekker ut armen og bruker hånden for å antyde størrelsen på den lille skyen som steg opp av havet? * Han var kanskje ikke så imponert over det han hadde sett. For Elia var derimot denne skyen viktig. Han gav straks tjeneren sin denne beskjeden: «Gå opp og si til Akab: ’Spenn for! Og dra ned, så ikke skyllregnet skal oppholde deg!’»

Også i dette var Elia et godt eksempel for oss. Vi lever også i en tid da Gud snart skal gjennomføre sin uttrykte hensikt. Elia ventet på at tørken skulle ta slutt. Guds tjenere i vår tid venter på at en fordervet verdensordning skal ta slutt. (1. Johannes 2: 17) Inntil Jehova Gud går til handling, bør vi i likhet med Elia holde oss våkne. Guds egen Sønn, Jesus, sa til sine etterfølgere: «Hold dere derfor våkne, for dere vet ikke på hvilken dag deres Herre kommer.» (Matteus 24: 42) Mente Jesus at hans etterfølgere ikke skulle vite noe om når enden skulle komme? Nei, for han gav en omfattende beskrivelse av hvordan verden skulle være i tiden like forut for enden. Vi kan alle gjøre oss kjent med dette tydelige tegnet på «avslutningen på tingenes ordning». — Matteus 24: 3—7. *

Hvert trekk ved dette tegnet gir oss kraftige og overbevisende vitnesbyrd. Er slike vitnesbyrd nok til å få oss til å handle med en følelse av at det haster? En liten sky som viste seg i horisonten, var nok til å overbevise Elia om at Jehova var i ferd med å gå til handling. Ble den trofaste profeten skuffet?

Jehova gir lindring og velsignelser

Beretningen fortsetter slik: «Det skjedde i mellomtiden at himlene mørknet til med skyer og vind, og det begynte å komme et kraftig regnskyll. Og Akab kjørte av sted og begav seg til Jisre’el.» (Vers 45) Begivenhetene begynte å skje i rask rekkefølge. Mens Elias tjener overbrakte profetens budskap til Akab, ble den lille skyen til mange, slik at himmelen mørknet til. Det blåste også en kraftig vind, og til slutt, etter tre og et halvt år, falt det igjen regn på Israels jord. * Den uttørkede jorden sugde til seg dråpene. Etter hvert som regnet ble kraftigere, økte vannføringen i elven Kisjon, slik at blodet etter de drepte Ba’al-profetene utvilsomt ble vasket bort. De egensindige israelittene fikk dessuten en mulighet til å vaske bort tilflekkingen etter Ba’al-dyrkelsen i landet.

Elia håpet ganske sikkert at dette ville skje. Ville Akab angre og ta avstand fra Ba’al-dyrkelsens forderv? Begivenhetene den dagen hadde gitt ham tungtveiende grunner til å foreta slike forandringer. Vi kan naturligvis ikke vite hva som rørte seg i Akabs sinn akkurat da. Beretningen forteller ganske enkelt at kongen «kjørte av sted og begav seg til Jisre’el». Hadde han lært noe? Hadde han bestemt seg for å forandre sin handlemåte? Det som senere skjedde, viser at svaret er nei. Dagen var likevel enda ikke over for Akab — og heller ikke for Elia.

Jehovas profet begynte å ta seg fram langs den samme veien som Akab fulgte. Han hadde en lang, mørk og våt tur foran seg. Men så hendte det noe usedvanlig:

«Jehovas hånd viste seg å være over Elia, så han bandt opp om hoftene og løp av sted foran Akab hele veien til Jisre’el.» (Vers 46) Det er tydelig at «Jehovas hånd» virket på Elia på en overnaturlig måte. Avstanden til Jisre’el var omkring 30 kilometer, og Elia var ingen ungdom. * Prøv å se for deg det hele: Profeten bandt sine lange klær opp om hoftene slik at det ble lettere å bevege bena. Så løp han så fort langs den sølete veien at han innhentet, passerte og løp fra den kongelige vognen!

For en velsignelse dette må ha vært for Elia! Det må ha vært en stor opplevelse for ham å føle at han hadde en slik styrke, vitalitet og utholdenhet — som kanskje til og med overgikk den kraften han hadde følt at han hadde hatt i sin ungdom. Dette kan få oss til å tenke på de profetiene som utgjør en garanti for at trofaste mennesker skal få fullkommen helse og kraft i det kommende jordiske paradiset. (Jesaja 35: 6; Lukas 23: 43) Da Elia løp langs den våte veien, var han sikkert klar over at han var godkjent av sin Far, den eneste sanne Gud, Jehova.

Jehova øser gjerne ut velsignelser. Det er verdt alle mulige anstrengelser å strekke seg etter dem. I likhet med Elia bør vi også være årvåkne og tenke på de tydelige vitnesbyrdene som viser at Jehova snart kommer til å gå til handling i denne farlige og kritiske tiden. I likhet med Elia har vi all god grunn til å ha full tillit til de løftene som er gitt av Jehova, «sannhetens Gud». — Salme 31: 5.

[Fotnoter]

^ avsn. 16 Det havet vi nå kaller Middelhavet.

^ avsn. 17 Flere opplysninger om ting som tyder på at Jesu ord blir oppfylt i vår tid, finnes i kapittel 9 i boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, utgitt av Jehovas vitner.

^ avsn. 20 Noen lurer på om Bibelen motsier seg selv med hensyn til hvor lenge tørken varte. Se rammen på side 19.

^ avsn. 23 Like etter at dette hendte, fikk Elia i oppdrag av Jehova å lære opp Elisja, som senere ble omtalt som «han som helte vann over Elias hender». (2. Kongebok 3: 11) Elisja virket som Elias tjener og hjalp tydeligvis den eldre mannen med praktiske oppgaver.

[Ramme/bilde på side 19]

Hvor lenge varte tørken på Elias tid?

Jehovas profet Elia gjorde kong Akab kjent med at den langvarige tørken snart ville ta slutt. Dette skjedde «i det tredje året» — tydeligvis fra den dagen da Elia først varslet om tørken. (1. Kongebok 18: 1) Jehova sendte regn kort tid etter at Elia sa at det skulle skje. Noen kan da oppfatte det slik at tørken endte i løpet av det tredje året, og at den dermed varte i mindre enn tre år. Men både Jesus og Jakob sier at tørken varte i «tre år og seks måneder». (Lukas 4: 25; Jakob 5: 17) Er det en selvmotsigelse her?

På ingen måte. Den tørre årstiden i fortidens Israel varte lenge, i opptil seks måneder. Elia kom utvilsomt til Akab for å varsle om tørken da det allerede hadde vist seg at tørketiden var usedvanlig lang og alvorlig. Tørken hadde begynt nesten et halvt år tidligere. Da Elia «i det tredje året» etter sin første kunngjøring opplyste at tørken skulle ta slutt, hadde altså tørken allerede vart i nesten tre og et halvt år. Hele perioden på «tre år og seks måneder» var slutt da hele folket kom for å være vitne til den store prøven på Karmel-fjellet.

Tenk på betydningen av at Elias første besøk hos Akab fant sted akkurat da det gjorde. Folket trodde at Ba’al var «den som rir (kjører) på skyene», den gud som ville gjøre ende på tørketiden ved å bringe regn. Hvis tørketiden varte usedvanlig lenge, tenkte sannsynligvis folk: «Hvor er Ba’al? Når vil han la det regne?» Elias kunngjøring om at det verken skulle komme dugg eller regn før han befalte det, må ha vært et knusende budskap for disse Ba’al-dyrkerne. — 1. Kongebok 17: 1.

[Rettigheter]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.

[Bilde på side 18]

Elias bønner vitnet om hans inderlige ønske om å få se at Guds vilje ble gjennomført