Kan det å faste bringe deg nærmere Gud?

’Å faste er noe som hjelper en til å tenke over sitt forhold til Gud og minner en om at materielle ting ikke er det viktigste i livet.’ – EN KATOLSK KVINNE.

’Det å faste hjelper deg til å få en åndelig forbindelse med Gud.’ – EN JØDISK RABBINER.

’I mitt trossamfunn er det å faste en plikt og noe fundamentalt. Det gir meg anledning til å vise min hengivenhet og takknemlighet overfor Gud. Jeg faster fordi jeg elsker Gud.’ – EN TILHENGER AV BAHAITROEN.

DET å faste er en skikk som er felles for mange av verdensreligionene, deriblant buddhismen, hinduismen, islam, jainismen og jødedommen. Mange tror at det at en avholder seg fra mat i en viss periode, bringer en nærmere Gud.

Hva mener du? Bør du faste? Hva sier Guds Ord, Bibelen, om dette emnet?

Fasting i bibelsk tid

I bibelsk tid fastet folk av forskjellige grunner som Gud godkjente. Noen fastet som et uttrykk for dyp sorg eller anger på grunn av synder de hadde begått (1. Samuelsbok 7:4–6), andre for å oppnå Guds gunst eller søke hans ledelse (Dommerne 20:26–28; Lukas 2:36, 37) og andre igjen for å kunne konsentrere seg bedre når de mediterte. – Matteus 4:1, 2.

Bibelen forteller imidlertid også om fasting som Gud ikke godkjente. Kong Saul fastet før han rådførte seg med et åndemedium. (3. Mosebok 20:6; 1. Samuelsbok 28:20) Den onde Jesabel utropte en faste, og de fanatikerne som la planer om å drepe apostelen Paulus, forpliktet seg til å faste inntil de hadde fullført sine onde planer. (1. Kongebok 21:7–12; Apostlenes gjerninger 23:12–14) Fariseerne var kjent for å faste regelmessig. (Markus 2:18) Men de ble fordømt av Jesus, og de oppnådde ikke Guds gunst. (Matteus 6:16; Lukas 18:12) På lignende måte avviste Jehova Gud fastingen til enkelte av israelittene på grunn av deres dårlige oppførsel og gale motiver. – Jeremia 14:12.

Disse eksemplene viser at det ikke var fastingen i seg selv som behaget Gud. Men vi har  samtidig sett at mange oppriktige tjenere for Gud som fastet, oppnådde hans godkjennelse. Hva så med de kristne? Bør de faste?

Er de kristne pålagt å faste?

Ifølge Moseloven skulle jødene «plage [sine] sjeler», det vil si faste, én gang i året, på soningsdagen. (3. Mosebok 16:29–31; Salme 35:13) Dette var den eneste befalingen Jehova gav sitt folk om å faste. * Jøder som var underlagt Moseloven, fulgte dette påbudet. Men de kristne er ikke forpliktet til å holde Moseloven. – Romerne 10:4; Kolosserne 2:14.

Selv om Jesus fastet, slik Loven krevde, er det ikke det han er kjent for. Han fortalte disiplene sine hvordan de skulle forholde seg hvis de valgte å faste, men han gav dem aldri befaling om å faste. (Matteus 6:16–18; 9:14) Hvorfor sa så Jesus at disiplene hans skulle faste etter hans død? (Matteus 9:15) Det han sa, var ikke et påbud om å faste. Han antydet bare at disiplene etter hans død ville føle dyp sorg og derfor ikke ville ønske å spise.

To bibelske beretninger om kristne i det første århundre som fastet, viser at hvis en person ut fra et godt motiv velger å avholde seg fra mat, er det antagelig for Gud. (Apostlenes gjerninger 13:2, 3; 14:23) * De kristne er altså ikke pålagt å faste. Men hvis en kristen velger å gjøre det, bør han eller hun være klar over at det kan være forbundet med visse farer.

Vær på vakt mot farene

Én fare en må unngå i forbindelse med fasting, er faren for å bli selvrettferdig. Bibelen advarer mot «falsk ydmykhet». (Kolosserne 2:20–23) Jesu illustrasjon om den stolte fariseeren som mente at han var bedre enn andre fordi han fastet regelmessig, etterlater ingen tvil om at Gud forkaster en slik holdning. – Lukas 18:9–14.

Det ville også være galt å fortelle alle og enhver at en faster, eller å faste fordi andre sier at en skal gjøre det. Matteus 6:16–18 viser at Jesus anbefalte at det å faste bør være en privatsak, en sak mellom en selv og Gud, og at det ikke er noe en bør gjøre kjent for andre.

En bør heller aldri tro at det å faste kan kompensere for synder en begår. Fasting må for å være antagelig for Gud ledsages av lydighet mot hans lover. (Jesaja 58:3–7) Det at en faster, kan ikke i seg selv føre til tilgivelse av synder. Det som må til, er oppriktig  anger. (Joel 2:12, 13) Bibelen understreker at tilgivelse er noe vi oppnår ved Jehovas ufortjente godhet, som er kommet til uttrykk gjennom Kristi offer. Det er umulig å gjøre seg fortjent til å få tilgivelse på grunn av noen som helst slags gjerning, fasting innbefattet. – Romerne 3:24, 27, 28; Galaterne 2:16; Efeserne 2:8, 9.

Jesaja 58:3 peker på en annen vanlig feil. Israelittene antydet at Jehova skyldte dem noe fordi de fastet, som om de ved å faste gjorde Gud en tjeneste. De spurte: «Hvorfor fastet vi, og du så det ikke? Hvorfor plaget vi vår sjel, og du la ikke merke til det?» På lignende måte mener mange i dag at de når de faster, kan forvente at Gud på en eller annen måte skal gjøre noe for dem til gjengjeld. Måtte vi aldri etterligne en slik respektløs og ubibelsk holdning!

Andre tror at det er mulig å oppnå Guds gunst ved å utsette kroppen for ubehag gjennom å faste, piske seg selv, eller lignende. Guds Ord fordømmer et slikt syn, for det viser at «en hard behandling av kroppen» er «uten verdi når det gjelder å bekjempe» urette ønsker. – Kolosserne 2:20–23.

Et likevektig syn

Det er ikke påkrevd å faste, men det er heller ikke galt å gjøre det. Under noen omstendigheter kan det være gagnlig, hvis de farene som er nevnt ovenfor, unngås. Men det er ikke noe Gud krever av sanne tilbedere. Jehova er ’den lykkelige Gud’, og han ønsker at hans tjenere skal være lykkelige. (1. Timoteus 1:11) Hans eget Ord sier med tanke på menneskene at «det ikke er noe bedre for dem enn å glede seg», og at de «bør spise og drikke og se det som godt er, til gjengjeld for alt sitt harde arbeid. Det er Guds gave». – Forkynneren 3:12, 13.

Vår tilbedelse bør kjennetegnes av glede, men Bibelen forbinder aldri det å faste med glede. Hvis det å faste skulle ha en negativ innvirkning på vår helse eller tappe oss for krefter som vi trenger for å ta del i det glederike arbeid som Skaperen har gitt sanne kristne – det å kunngjøre det gode budskap om Riket – da ville det helt klart virke mot sin hensikt.

Enten vi velger å faste eller ikke, bør vi unngå å dømme andre. Blant sanne kristne bør dette ikke være et stridsspørsmål, «for Guds rike betyr ikke spising og drikking, men rettferdighet og fred og glede med hellig ånd». – Romerne 14:17.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 28]

Fariseerne viste falsk ydmykhet når de fastet

[Uthevet tekst på side 29]

«Guds rike betyr ikke spising og drikking, men rettferdighet og fred og glede»

[Ramme på side 29]

Hva med langfasten?

Langfasten, som varer i 40 dager, blir etter sigende holdt til minne om Kristi 40 dager lange faste. Men Jesus gav aldri disiplene sine befaling om å minnes hans faste, og det er heller ikke noe som viser at de gjorde det. Den første pålitelige omtalen av den 40 dager lange fasten før påske skal skrive seg fra noen brev av Athanasius, datert til 330 evt.

Ettersom Jesus fastet etter at han ble døpt, ikke før sin død, kan det virke underlig at enkelte religionssamfunn holder langfasten i ukene før påske. En 40 dager lang faste tidlig på året var imidlertid vanlig blant fortidens babylonere, egyptere og grekere. Den «kristne» skikken ble tydeligvis lånt fra dem.