Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

  Etterlign deres tro

«En prektig kvinne»

«En prektig kvinne»

RUT lå på kne ved en haug med byggstrå som hun hadde samlet i løpet av dagen. Kveldsmørket var i ferd med å senke seg over åkrene rundt Betlehem, og mange høstarbeidere var allerede på vei mot porten til den lille byen som lå øverst på et høydedrag i nærheten. Ruts muskler verket etter en lang dags strev; hun hadde arbeidet jevnt og trutt siden tidlig om morgenen. Likevel holdt hun fortsatt på. Hun slo med en liten stav eller en sliul på aksene for å få kornene til å løsne. Alt i alt hadde det vært en god dag – bedre enn hun hadde våget å håpe på.

Begynte det endelig å se lysere ut for denne unge enken? Hun hadde knyttet seg til sin svigermor, No’omi, og høytidelig lovt at hun skulle bli hos henne, og at No’omis Gud, Jehova, også skulle være hennes Gud. Sammen hadde de to enkene kommet til Betlehem fra Moab. Moabittinnen Rut ble snart klar over at Jehovas lov inneholdt praktiske, verdige ordninger for de fattige i Israel, deriblant utlendinger. * Og nå opplevde hun at noen i Jehovas folk, som var underlagt Moseloven og var blitt undervist i den, viste en grad av åndelighet og godhet som lindret den smerten hun følte inni seg.

Én slik person var Boas, den velstående eldre mannen som eide de åkrene der hun drev med ettersanking. Han hadde vist henne faderlig oppmerksomhet denne dagen. Hun smilte når hun tenkte på hans vennlige ord da han roste henne for at hun drog omsorg for den aldrende No’omi, og for at hun hadde valgt å søke tilflukt under den sanne Guds, Jehovas, vinger. – Rut 2:11–13.

Rut kan likevel ha lurt på hvordan livet hennes ville bli framover. Hvordan skulle hun – en fattig utlending uten verken mann eller barn – kunne forsørge seg selv og No’omi i årene som kom? Ville ettersankingen gi dem nok til at de kunne klare seg? Og hvem skulle ta hånd om henne når hun ble gammel? Det ville være forståelig hvis hun bekymret seg for slike ting. I vår tid er det mange som sliter med å få endene til å møtes, og som har lignende bekymringer. Når vi lærer om hvordan Ruts tro hjalp henne til å takle slike  utfordringer, vil vi finne mye vi kan etterligne.

Hva er en familie?

Rut arbeidet hardt for å forsørge seg selv og No’omi

Da Rut var ferdig med å banke ut kornet og samle opp det hele, fant hun ut at hun hadde cirka et efamål bygg, det vil si 22 liter. Kornet kan ha veid 14 kilo! Hun la det kanskje på et stykke tøy og laget en bylt som hun kunne bære på hodet, og så begav hun seg til Betlehem mens mørket ble stadig tettere. – Rut 2:17.

No’omi var glad for å se sin kjære svigerdatter, og hun gispet kanskje av overraskelse da hun så Ruts tunge bør med bygg. Rut hadde også med noe mat som var blitt til overs fra det måltidet som Boas hadde gitt høstfolkene, så Rut og No’omi spiste nå et enkelt måltid sammen. No’omi spurte: «Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Måtte den som viste deg oppmerksomhet, bli velsignet.» (Rut 2:19) No’omi var årvåken og oppmerksom; hun så Ruts tunge bør med forsyninger som et bevis på at en eller annen hadde lagt merke til den unge enken og behandlet henne vennlig.

I samtalens løp fortalte Rut om den vennlighet og godhet Boas hadde vist henne. No’omi svarte rørt: «Velsignet være han av Jehova, som ikke har forlatt sin kjærlige godhet overfor de levende og de døde.» (Rut 2:19, 20) Hun betraktet den godhet Boas hadde vist, som om den kom fra Jehova, som får sine tjenere til å være gavmilde, og som lover å lønne sitt folk for den godhet de viser. * – Ordspråkene 19:17.

No’omi oppfordret Rut til å ta imot Boas’ tilbud om å fortsette å sanke på hans åkrer og i nærheten av de unge kvinnene som tilhørte hans husstand, slik at hun kunne unngå å bli forulempet av andre høstarbeidere. Rut fulgte det rådet. Bibelen forteller dessuten at hun «ble boende hos sin svigermor». (Rut 2:22, 23) I disse ordene ser vi enda en gang en egenskap som var karakteristisk for Rut – lojal kjærlighet. Hennes eksempel kan få oss til å spørre oss selv om vi viser at vi setter familiebåndene høyt, ved lojalt å støtte våre nærmeste og tilby dem hjelp når de har behov for det. En slik lojal kjærlighet vil aldri unngå Jehovas oppmerksomhet.

Rut og No’omi hjalp og oppmuntret hverandre

Var No’omi og Rut egentlig en familie? I noen kulturer mener man at en «ordentlig familie» bestå av en ektemann, en hustru, barn, besteforeldre, og så videre. Men beretningen om No’omi og Rut minner oss om at tjenere for Jehova kan åpne sitt hjerte og få selv den minste lille familie til å utstråle varme, godhet og kjærlighet. Er du takknemlig for den familien du har? Jesus minnet sine etterfølgere om at den kristne menighet kan være en familie for dem som ikke selv har noen familie. – Markus 10:29, 30.

«Han er en av våre gjenkjøpere»

Både under bygghøsten, rundt april, og under hvetehøsten, rundt juni, fortsatte Rut å sanke på Boas’ åkrer. Etter hvert som ukene gikk, tenkte No’omi uten tvil mer på hva hun kunne gjøre for sin kjære svigerdatter. I Moab hadde No’omi vært overbevist om at hun aldri ville kunne hjelpe Rut med å finne en ny mann. (Rut 1:11–13) Men nå begynte hun å tenke på en annen måte. Hun sa til Rut: «Min datter, burde jeg ikke søke et hvilested til deg?» (Rut 3:1) På den tiden var det vanlig at foreldre fant en ektefelle til barna sine, og Rut var blitt som en datter for No’omi. Hun ønsket at Rut skulle få «et hvilested» – med dette siktet hun til den trygghet og beskyttelse som et hjem og en ektemann kunne gi. Men hva kunne No’omi gjøre?

Første gang Rut nevnte Boas, sa No’omi: «Mannen er i slekt med oss. Han er en av våre gjenkjøpere.» (Rut 2:20) Hva betydde det?  Den loven Gud hadde gitt Israel, inneholdt ordninger for familier som på grunn av fattigdom eller dødsfall var vanskeligstilt. Hvis en barnløs kvinne ble enke, var hun i en spesielt vanskelig situasjon, ettersom ektemannen ikke hadde noen etterkommere som kunne føre navnet hans videre. Ifølge Guds lov kunne mannens bror imidlertid gifte seg med enken, så hun kunne føde en arving, som kunne føre hennes avdøde manns navn videre og ta hånd om familiens eiendom. * – 5. Mosebok 25:5–7.

No’omi laget en handlingsplan. Vi kan forestille oss at den unge kvinnen gjorde store øyne etter hvert som svigermoren fortalte henne hva den gikk ut på. Loven i Israel var sannsynligvis fortsatt ny for Rut, og mange av de skikkene som ble beskrevet i den, virket sikkert fremdeles nokså fremmede. Hun hadde likevel så stor respekt for No’omi at hun lyttet nøye til hvert ord. Det No’omi rådet henne til å gjøre, kan ha virket merkelig eller pinlig – kanskje til og med ydmykende. Rut gikk likevel med på det. Hun sa ydmykt: «Alt det du sier til meg, skal jeg gjøre.» – Rut 3:5.

Noen ganger er det vanskelig for unge mennesker å høre på råd fra dem som er eldre og har større erfaring. Det er lett å gå ut fra at de som er eldre, egentlig ikke forstår de utfordringene og problemene som de unge står overfor. Ruts ydmyke eksempel minner oss om at vi kan få mye igjen for å lytte til den visdommen som kommer fra eldre som er glad i oss og har vårt beste i tankene. Men hva gikk No’omis råd ut på, og fikk Rut virkelig noe igjen for å følge det?

 Rut på treskeplassen

Den kvelden gikk Rut ned til treskeplassen – et flatt, hardtrampet område som ble brukt av mange jordbrukere når de drev med tresking og kornkasting. Treskeplassen lå vanligvis på et høytliggende sted, der det sent på ettermiddagen og tidlig på kvelden var mye vind. Når man skulle skille korn fra agner og strå, kastet man ved hjelp av store gafler eller kasteskovler blandingen opp i luften mot vinden, som førte bort de lette agnene og lot de tunge kjernene falle ned på bakken.

Rut stod på avstand og så på mens folk etter hvert gjorde seg ferdig med arbeidet på treskeplassen. Boas var der for å se hvordan det hadde gått med kastingen av hans korn. Det var blitt til en stor haug. Etter at han hadde spist med god appetitt, la han seg ned ved den ene enden av kornhaugen. Det å legge seg ved kornhaugen var øyensynlig en vanlig skikk, som kanskje tjente til å beskytte den dyrebare høsten mot tyver og banditter. Rut så Boas slå seg til ro for natten. Tiden var nå inne til å sette No’omis plan ut i livet.

Med bankende hjerte listet Rut seg nærmere. Hun skjønte at mannen sov tungt. Da gjorde hun akkurat som No’omi hadde sagt – hun gikk bort og løftet dekket til side ved føttene hans og la seg der. Så ventet hun. Tiden gikk. For Rut må det ha føltes som en evighet. Til slutt, rundt midnatt, begynte Boas å våkne. Skjelvende av kulde bøyde han seg fram, sannsynligvis for å dekke til føttene sine igjen. Men han merket at det var noen der. Beretningen sier: «Se, det lå en kvinne ved føttene hans!» – Rut 3:8.

«Hvem er du?» spurte han. Rut svarte, kanskje med skjelvende stemme: «Jeg er Rut, din slavekvinne, og du skal bre din kappeflik ut over din slavekvinne, for du er gjenkjøper.» (Rut 3:9) Noen i vår tid har tolket bibelteksten dit hen at det Rut gjorde og sa, hadde seksuelle undertoner. Men det er to kjensgjerninger de overser. For det første fulgte Rut datidens skikker, som i mange tilfeller er fremmede for oss som lever nå. Det ville derfor ikke være riktig å betrakte det hun gjorde, ut fra vår tids lave moralnormer. For det andre reagerte Boas på en måte som tydelig viser at han betraktet Ruts oppførsel som moralsk ren og høyst rosverdig.

Ruts motiver for å oppsøke Boas var rene og uselviske

Den vennlige og beroligende tonen Boas svarte i, gjorde uten tvil Rut godt. Han sa: «Velsignet være du av Jehova, min datter. Du har gitt enda bedre uttrykk for din kjærlige godhet i det siste tilfellet enn i det første tilfellet, ved ikke å gå etter de unge menn, verken de ringe eller de rike.» (Rut 3:10) Med «det første tilfellet» siktet han til den lojale kjærlighet Rut hadde vist No’omi ved å følge henne tilbake til Israel og ta seg av henne. «Det siste tilfellet» var det som nettopp hadde skjedd. Boas var klar over at en ung kvinne som Rut kunne ha prøvd å finne en ektemann blant menn som var mye yngre, enten rike eller fattige. Hun ønsket i stedet å gjøre godt, ikke bare mot No’omi, men også mot No’omis avdøde mann, for å føre den døde mannens navn videre i hans hjemland. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den unge kvinnens uselviskhet gjorde inntrykk på Boas.

Boas fortsatte: «Og nå, min datter, vær ikke redd. Alt det du sier, skal jeg gjøre for deg, for enhver i mitt folks port vet at du er en prektig kvinne.» (Rut 3:11) Han ville med glede gifte seg med Rut; kanskje kom det ikke som noen stor overraskelse på ham da han ble spurt om å være hennes gjenkjøper. Men Boas var en rettskaffen mann, og han ville ikke komme til å handle bare ut fra det han selv foretrakk. Han fortalte Rut at det fantes en gjenkjøper som var en nærere slektning av No’omis avdøde mann. Boas ville ta kontakt med den mannen først og gi ham muligheten til å bli Ruts ektemann.

Boas oppfordret Rut til å legge seg ned igjen og hvile til tidlig om morgenen, da hun ville kunne komme seg av gårde uten å bli lagt merke til. Han ønsket å beskytte både hennes og sitt eget rykte, siden folk lett kunne trekke den feilaktige slutning at det hadde funnet sted noe umoralsk. Rut la seg ned ved mannens  føtter igjen, kanskje litt roligere nå etter at han hadde reagert så vennlig på det hun hadde bedt ham om. Så, mens det ennå var mørkt, gav Boas henne en sjenerøs gave – all den byggen hun kunne bære i kappen sin – og så begav hun seg tilbake til Betlehem.

Så godt det må ha vært for Rut å tenke på det Boas hadde sagt om at alle visste at hun var «en prektig kvinne»! Det at hun var kjent for dette, hadde utvilsomt sammenheng med at hun hadde vært så ivrig etter å lære Jehova å kjenne og å tjene ham. Hun hadde dessuten vist stor godhet mot No’omi og forsøkt å sette seg inn i hvordan No’omi og hennes folk levde, og hun hadde villig tilpasset seg vaner og skikker som sikkert hadde vært ukjente for henne. Det å etterligne Ruts tro vil derfor innbefatte det å gå inn for å vise respekt for andre og deres vaner og skikker. Hvis vi gjør det, kan også vi få et godt rykte.

«Et hvilested» for Rut

«Hvem er du, min datter?» sa No’omi da Rut kom hjem. No’omi spurte kanskje slik fordi det var mørkt, men hun ønsket også å vite om Rut fremdeles var den enken hun hadde vært da hun drog, eller om hun nå hadde utsikter til å bli gift. Rut fortalte raskt sin svigermor om alt som hadde skjedd, og hva Boas hadde sagt til henne. Og hun viste henne all den byggen som Boas så gavmildt hadde sendt med til No’omi. * – Rut 3:16, 17.

No’omi gav Rut det kloke rådet at hun skulle holde seg i ro hjemme den dagen i  stedet for å gå ut og sanke på åkrene. Hun forsikret Rut: «Mannen kommer ikke til å ha ro på seg med mindre han får brakt saken til en avslutning i dag.» – Rut 3:18.

No’omi hadde helt rett med hensyn til Boas. Han gikk til byporten, der byens eldste vanligvis møttes, og ventet til den mannen som var en nærere slektning av No’omis avdøde mann, kom forbi. I vitners nærvær gav Boas mannen muligheten til å være gjenkjøper ved å gifte seg med Rut. Men mannen avslo å gjøre det; han hevdet at et slikt giftermål ville ødelegge hans egen arv. I nærvær av vitnene der i byporten erklærte så Boas at han selv ville være gjenkjøper – at han ville kjøpe den eiendommen som hadde tilhørt No’omis avdøde mann, Elimelek, og gifte seg med Rut, enken etter Elimeleks sønn Mahlon. Boas uttrykte håp om at dette ville føre til at «den dødes navn [ble] oppreist på hans arvelodd». (Rut 4:1–10) Boas var virkelig en rettskaffen og uselvisk mann.

Boas giftet seg med Rut. Vi leser videre: «Da lot Jehova henne unnfange, og hun fødte en sønn.» Kvinnene i Betlehem lykkønsket No’omi og lovpriste Rut – de sa at Rut var ‘bedre for No’omi enn sju sønner’. Senere får vi vite at Ruts sønn ble farfar til den store kong David. (Rut 4:11–22) Og David ble en av Jesu Kristi forfedre. – Matteus 1:1. *

Jehova velsignet Rut med det privilegium å bli en av stammødrene til Messias

Rut ble rikt velsignet, og det ble også No’omi, som var med på å ta hånd om gutten, som om han var hennes egen sønn. Livshistoriene til disse to kvinnene minner oss på en levende måte om at Jehova Gud legger merke til alle som strever med å ta seg av sine egne, og som tjener ham lojalt sammen med hans utvalgte folk. Han unnlater aldri å lønne trofaste mennesker som ved sin fine væremåte skaffer seg et godt navn hos ham, slik Rut gjorde.

^ avsn. 4 Se artikkelen «Etterlign deres tro: ‘Dit du går, skal jeg gå’» i Vakttårnet for 1. juli 2012.

^ avsn. 10 Som No’omi la merke til, er Jehovas godhet ikke begrenset til de levende; den omfatter også de døde. No’omi hadde mistet mannen sin og begge sønnene sine. Rut hadde også mistet mannen sin. Alle de tre mennene hadde sikkert betydd mye for begge kvinnene. Enhver godhet som ble vist No’omi og Rut, var i en viss forstand en godhet mot mennene deres, som ville ha ønsket at disse kvinnene, som de var så glad i, skulle bli tatt godt hånd om.

^ avsn. 15 Retten til å gifte seg med en slik enke tilhørte tydeligvis i første rekke den avdøde mannens brødre og deretter de nærmeste mannlige slektningene, og det samme gjaldt retten til arv. – 4. Mosebok 27:5–11.

^ avsn. 28 Boas gav Rut «seks mål bygg», uten at det sies noe om hvor mye det veide. De seks målene antyder kanskje at akkurat som seks arbeidsdager ble etterfulgt av en sabbatshvile, skulle Ruts egne strevsomme dager som enke snart bli etterfulgt av den «hvile» som det å ha et trygt hjem og en ektemann ville kunne gi. Men det er også mulig at de seks målene – kanskje seks kasteskovler med bygg – rett og slett var alt det Rut klarte å bære.

^ avsn. 31 Rut er en av fire kvinner som Bibelen nevner i den slektslinjen som førte fram til Jesus. Blant de andre er Rahab, som var mor til Boas. (Matteus 1:3, 5, 6) I likhet med Rut var hun ikke-israelitt.