IFØLGE dokumentene mine er jeg født i 1924. Fødestedet mitt skal ha vært landsbyen Sjmakovka, i russisk Fjerne østen, i nærheten av grensen til Kina.

En dag ble far og de eldre brødrene mine ført bort av noen banditter, og mor så dem aldri mer. Hun satt igjen med huset fullt av små barn, som hun dessuten knapt nok var i stand til å fø. En nabo tilbød seg å ta oss små med til det russisk-ortodokse hjemmet for foreldreløse barn og si at mor hadde forlatt oss.

Mor gikk med på dette fordi barna hennes, deriblant meg, sannsynligvis ville ha sultet i hjel hvis hun ikke hadde gjort det. Nå som jeg er i midten av 80-årene, er jeg takknemlig for at mor sendte oss til barnehjemmet. Det reddet sannsynligvis livet vårt. Den beslutningen hun traff, plager meg likevel fortsatt.

I 1941 flyttet jeg til Korea, hvor jeg giftet meg med Ivan, en snill russisk mann. Datteren vår, Olya, ble født i Seoul i Korea i 1942. Sønnene våre ble også født der – Kolya i 1945 og Zhora i 1948. Mannen min drev en butikk, og jeg sydde for folk. Fordi Seoul hadde vært okkupert av japanerne, lærte barna våre japansk, men hjemme snakket vi russisk. Fram til 1950 så det ut til å være fred mellom sovjeterne, amerikanerne og koreanerne i Seoul. De var alle kunder i butikken vår.

Som lyn fra klar himmel forandret alt seg i 1950. Nordkoreanske tropper tok kontroll over Seoul. Siden vi var ute av stand til å flykte, ble vi arrestert sammen med andre utenlandske sivile. I tre og et halvt år ble vi, sammen med britiske, russiske, amerikanske og franske krigsfanger, ført til forskjellige steder rundt omkring i hele Nord-Korea. Vi ble innkvartert hvor som helst det var mulig å finne husly, og vi forsøkte å unngå å bli truffet av bomber.

Det hendte at vi fikk bo i hus der det var varme, og at vi fikk nok mat. Men vanligvis sov vi i kalde, forlatte bygninger og hadde ikke noe annet enn hirse å spise. Mange av dem vi var sammen med, døde av underernæring og mangel på det aller nødvendigste. Jeg var helt ute av meg når jeg så at barna mine hadde det vondt. Jeg husker en gang da vinteren kom tidlig og jeg satt ved ildstedet hele kvelden og varmet steiner som jeg kunne legge under barna.

Da det ble varmere i været, lærte noen nordkoreanere på landsbygda oss hvilke ville planter som var spiselige, og vi lette også etter bringebær, druer, sopp og annet i naturen. Det var tydelig at landsbyboerne ikke hatet oss på noen måte, men rett og slett syntes synd på oss på grunn av den situasjonen vi var i. Jeg lærte hvordan jeg kunne fange frosker  som kunne være et tilskudd til den magre kosten vår. Det var hjerteskjærende å høre barna mine stadig tigge om frosker.

En oktoberdag fikk vi ordre om å marsjere til Manp’o. Vi fikk vite at det ville komme oksekjerrer som skulle ta med seg de syke og de minste barna. Olya og faren hennes ble sendt av gårde med den gruppen som skulle ta seg fram til fots. De små brødrene hennes og jeg ventet engstelig i flere dager på at kjerrene skulle komme. Til slutt kom de.

Syke fanger ble lempet opp i kjerrene som kornsekker. Det var et fryktelig syn! Med lille Zhora på ryggen prøvde jeg å plassere Kolya i hjørnet av en kjerre, men han ropte gråtende: «Mamma, mamma, jeg vil gå sammen med deg! Ikke gå fra meg!»

Kolya sakket litt akterut, men med den ene lille neven holdt han godt fast i skjørtet mitt mens han strevde med å henge med. Mange fanger ble skutt under denne grusomme marsjen, som varte i dagevis. Vi ble fulgt av kråkeflokker, som hakket på de døde, som ble liggende igjen. Til slutt ble vi gjenforent med mannen min og Olya. Vi gråt og omfavnet hverandre. Den natten holdt jeg meg våken og varmet steiner ved ilden. Siden jeg nå kunne legge steiner under alle de tre barna mine, følte jeg meg roligere.

I 1953, da vi var i nærheten av den 38. breddegrad, som skiller Nord-Korea og Sør-Korea, ble livet vårt noe lettere. Vi fikk sko og rene uniformer og også brød og til og med sukkertøy. Snart ble britene løslatt og deretter franskmennene. Men vi var statsløse. Da de siste fangene hadde dratt, var vi alene. Vi gråt av fortvilelse og klarte ikke å spise. Det var da den koreanske fangevokteren kom med de sårende ordene som er nevnt i innledningen.

Overraskende nok ble vi kort tid senere ført gjennom den demilitariserte  sonen og inn i Sør-Korea. Etter at vi var blitt forhørt av amerikansk militært personell, fikk vi tillatelse til å innvandre til USA. Vi reiste med båt til San Francisco i California, der vi fikk hjelp av en veldedig organisasjon. Senere flyttet vi til Virginia, der noen bekjente var så vennlige å hjelpe oss i gang, slik at vi kunne klare oss på egen hånd. Etter hvert flyttet vi til Maryland for å begynne et nytt liv.

Vi ble overveldet over å se slike enkle ting som en støvsuger. Som innvandrere i et nytt land hadde vi lange dager og arbeidet hardt. Men det gjorde meg trist å se at noen som gjorde det godt i de nye omgivelsene, utnyttet nyankomne. Vi hadde ikke vært der lenge da vi traff en russisk-ortodoks prest som sa: «Dere er i et velsignet land nå. Hvis dere vil komme dere oppover, så hold dere unna folk fra deres eget land.» Jeg ble sjokkert og forvirret. Skulle vi ikke hjelpe hverandre?

I 1970 var det en mann som banket på døren vår og ville drøfte noe fra Bibelen. Han het Bernie Battleman og var et av Jehovas vitner. Bernie var en sterk personlighet og svært frittalende, akkurat som oss. Vi snakket sammen i flere timer. Fordi jeg hadde vokst opp på et ortodokst barnehjem, kunne jeg kirkens liturgi utenat. Men jeg hadde aldri tenkt på å få meg en bibel! Bernie tok med en bibel til oss og sa: «Denne bibelen er til dere fordi jeg er glad i dere.» Han presenterte oss dessuten for Ben, et russisktalende vitne fra Hviterussland.

Ben og hans kone svarte vennlig på spørsmålene mine ved hjelp av Bibelen. Jeg var imidlertid sikker på at vitnene hadde forvrengt den hellige tekst. Jeg var spesielt opprørt over at publikasjonene deres sa at Maria hadde andre barn enn Jesus, når kirken lærte noe annet.

Jeg ringte en polsk venninne og bad henne om å slå opp i sin polske bibel og se hva den sa i Matteus 13:55, 56. Da hun leste disse versene for meg, ble jeg sjokkert over å få vite at Jesus virkelig hadde yngre søsken! Venninnen min ringte for øvrig til en bekjent som arbeidet på USAs kongress- og nasjonalbibliotek i Washington, D.C., for å sjekke disse versene i alle de bibeloversettelsene som fantes der. Hun fortalte at de alle sa det samme: Jesus hadde brødre og søstre!

Jeg hadde også mange andre spørsmål. Hvorfor dør barn? Hvorfor er det krig? Hvorfor  forstår ikke folk hverandre, selv når de snakker samme språk? Jeg ble svært glad for de svarene jeg fikk ut fra Bibelen. Jeg lærte at det ikke er Guds vilje at mennesker skal lide. Jeg ble overlykkelig over å få vite at jeg igjen skulle få treffe dem jeg hadde vært glad i som hadde omkommet i forskjellige konflikter. Gradvis ble Jehova virkelig for meg.

En dag stod jeg foran ikonene mine og tryglet Gud om å hjelpe meg med sønnen min, som nettopp var kommet hjem fra Vietnam-krigen og hadde store følelsesmessige problemer. Plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke burde rette bønnene mine til ikonene, men til den levende Gud, Jehova. Jeg rev ikonene fra hverandre og så at de jo bare var laget av farget folie. Jeg hadde kjøpt dem i kirken, men den kvelden kvittet jeg meg med dem.

Det var ikke lett for meg å bryte med den kirken jeg hadde vokst opp i. Men jeg hadde etter hvert kommet til å sette det Bibelen lærer, over alt annet. Et år senere tok jeg med meg datteren min og mannen min og oppsøkte den russisk-ortodokse presten. Jeg hadde en notatblokk med flere sider med bibelske spørsmål, og under hvert av dem hadde jeg rablet ned noen skriftsteder. Da jeg leste bibelversene høyt, ristet presten på hodet og sa: «Du er fortapt.» Han sa at vi aldri igjen fikk sette vår fot over hans dørterskel.

Denne episoden gjorde inntrykk på Olya – min besluttsomme og vitebegjærlige datter. Også hun begynte å undersøke Bibelen grundig, og snart gikk hun på Jehovas vitners møter sammen med meg. Jeg ble døpt i 1972 og Olya året etter.

Mottoet vårt har vært «fokuser på nåtiden – gi slipp på fortiden». Vi nølte derfor aldri med å gjøre noe nytt hvis vi var overbevist om at det var rett. Da datteren min og jeg begynte å utvikle et forhold til Gud, fikk vi et sterkt ønske om å oppsøke folk i deres hjem og fortelle dem hva vi lærte. Jeg må innrømme at min frittalende og usentimentale personlighet gjorde at andre noen ganger måtte tre til og glatte over ting. Men etter hvert lærte jeg å snakke med folk fra mange land og med forskjellig bakgrunn – mennesker som i likhet med meg var på leting etter et bedre liv.

I årene som fulgte, sa datteren min og jeg ofte at hvis jernteppet noen gang skulle falle, ville vi dra til Russland for å hjelpe mennesker som oss til å lære om Gud. Da jernteppet virkelig falt, i begynnelsen av 1990-årene, realiserte Olya den drømmen på vegne av oss begge. Hun flyttet til Russland og tjente som heltidsforkynner der i 14 år. Hun studerte Bibelen med mange og hjalp også til med å oversette bibelsk litteratur fra engelsk til russisk ved Jehovas vitners avdelingskontor i Russland.

Jeg er nå sengeliggende, og barna mine gjør alt de kan for å gjøre livet mitt så behagelig som mulig. Jeg takker Gud for at jeg etter å ha gjennomgått så mye vondt i mine yngre år, til slutt fant et bedre liv. Jeg føler det på samme måte som David, som i en av Bibelens salmer sa: «Ved vannrike hvilesteder fører [Gud] meg. Min sjel gir han ny styrke. Han leder meg i rettferdighetens spor for sitt navns skyld.» – Salme 23:2, 3. *