Jeg er født og oppvokst i en forstad til Roma, i et fattig arbeiderstrøk. Livet var tøft. Jeg har aldri kjent moren min, og jeg hadde ikke noe godt forhold til faren min. I oppveksten var det gatens lov som gjaldt.

Jeg begynte å stjele før jeg hadde fylt 10 år. Første gang jeg rømte hjemmefra, var jeg 12. Mer enn én gang måtte far komme på politistasjonen og hente meg. Jeg kranglet bestandig med noen – jeg var voldelig og sint på alt og alle. Da jeg var 14, drog jeg hjemmefra for godt. Jeg begynte med narkotika og bodde på gaten. Siden jeg ikke hadde noe sted å sove, brøt jeg meg ofte inn i en bil og ble i den til tidlig neste morgen. Så pleide jeg å finne en fontene hvor jeg kunne vaske meg.

Jeg ble skikkelig god til å stjele – jeg drev med alt fra veskenapping til det å rane leiligheter og villaer om natten. Jeg fikk etter hvert et dårlig rykte, og snart ble jeg invitert til å bli med i en beryktet gjeng. Der fikk jeg mulighet til å «stige i gradene» ved å rane banker. Fordi jeg var så aggressiv, ble jeg snart et respektert medlem av gjengen. Jeg gikk aldri noe sted uten pistolen min. Jeg hadde den faktisk under hodeputen når jeg sov. Vold, narkotika, stjeling, et skittent språk og umoral ble en livsstil. Politiet var hele tiden i hælene på meg. Jeg ble arrestert en rekke ganger, og i flere år gikk jeg inn og ut av fengsel.

En gang da jeg nettopp hadde sluppet ut av fengsel, bestemte jeg meg for å besøke en tante av meg. Det jeg ikke visste, var at hun og to av søskenbarna mine var blitt Jehovas vitner. De inviterte meg til et av vitnenes møter. Jeg ble med av ren nysgjerrighet. Da vi kom til Rikets sal, insisterte jeg på å sitte i nærheten av døren, slik at jeg kunne holde øye  med dem som kom og gikk. Jeg hadde selvfølgelig med meg pistolen.

Det møtet forandret livet mitt. Jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte ha kommet til en annen planet. Jeg ble møtt av mennesker med vennlige og smilende ansikter. Jeg kan fortsatt se levende for meg det snille og oppriktige uttrykket vitnene hadde i øynene. Dette var milevis fra den verdenen jeg var vant med!

Jeg begynte å studere Bibelen sammen med vitnene. Jo mer jeg lærte, jo tydeligere så jeg at jeg var nødt til å legge om livsstilen fullstendig. Jeg merket meg det som står i Ordspråkene 13:20: «Den som vandrer med de vise, blir vis, men den som har samkvem med tåpene, går det ille.» Jeg skjønte at jeg måtte komme meg bort fra gjengen. Det var ikke enkelt å gjøre det, men med Jehova Guds hjelp klarte jeg det.

Jeg måtte også gjøre forandringer når det gjaldt hvordan jeg så ut, og hvilke vaner jeg hadde. Med mye strev klarte jeg å slutte å røyke og bruke stoff. Jeg klipte det lange håret, kvittet meg med øreringene og sluttet å bruke et stygt språk. For første gang begynte jeg å få kontroll over handlingene mine.

Jeg hadde aldri likt å lese og studere, så det var litt av en utfordring for meg når jeg skulle konsentrere meg om å studere Bibelen. Men jeg gikk inn for saken, og da ble jeg mer og mer glad i Jehova. Noe begynte å forandre seg inni meg – samvittigheten begynte å plage meg. Jeg hadde ofte negative tanker om meg selv. Jeg tvilte på at Jehova noen gang kunne tilgi meg alt det gale jeg hadde gjort. I slike stunder fant jeg stor trøst i å lese om hvordan Jehova tilgav kong David etter at han hadde begått alvorlige synder. – 2. Samuelsbok 11:1 til 12:13.

En annen utfordring for meg var å skulle gå fra dør til dør og fortelle andre om min tro. (Matteus 28:19, 20) Jeg var livredd for å møte noen som jeg hadde skadet eller på en eller annen måte vært på kant med tidligere. Men litt etter litt greide jeg å overvinne frykten. Etter hvert gav det meg stor tilfredshet å hjelpe andre til å lære om vår kjærlige himmelske Far, som er så villig til å tilgi.

Det at jeg lærte om Jehova, reddet livet mitt! De fleste av de tidligere kompisene mine er døde eller sitter i fengsel, men jeg lever et virkelig rikt liv og har noe å se fram til. Jeg har lært å være ydmyk og lydig og å kontrollere det voldsomme temperamentet mitt. Det har ført til at jeg har et bedre forhold til folk rundt meg. Jeg er lykkelig gift, og min skjønne kone, Carmen, og jeg finner stor glede i å gjøre andre kjent med Bibelen.

Og forresten, nå utfører jeg et ærlig arbeid – av og til er jeg fortsatt innom noen banker, men i stedet for å rane dem gjør jeg rent der!