«DET nye år er vitne til kamp, uro og blodsutgytelse», sto det i The Watch Tower for 1. januar 1917. Ja, den første verdenskrig, det globale blodbadet som den gang ble kalt Den store krigen, fortsatte å rase med uforminsket styrke i Europa.

Selv om bibelstudentene på den tiden ikke hadde en helt klar forståelse av hva sann kristen nøytralitet innebærer, gjorde mange av dem seg rosverdige anstrengelser for å unngå blodskyld. I Storbritannia var for eksempel  19 år gamle Stanley Willis fast bestemt på å bevare sin nøytralitet. Han skrev før han ble stilt for retten: «Jeg ser det som et stort privilegium å få muligheten til å vitne på denne måten. I morges sa obersten at jeg kommer til å bli pålagt å trekke i uniform, og at jeg vil bli stilt for krigsrett hvis jeg nekter.»

Fordi Stanley nektet å inngå kompromiss, ble han fengslet og dømt til straffarbeid. Men han bevarte en positiv innstilling. To måneder senere skrev han: «Ved hjelp av den kraft som sannheten gir, blir man i stand til tålmodig å utholde ... ting som er mye vanskeligere for andre å utholde.» Han utnyttet tiden godt i fengselet og sa: «En av de største velsignelsene ved disse prøvelsene er at jeg får fred og ro til bønn, meditasjon og studium.»

Det gikk ikke lang tid før USA ble innblandet i konflikten. I en tale til kongressen den 2. april 1917 ba president Woodrow Wilson om støtte til formelt å erklære krig mot Tyskland. Fire dager senere gikk USA inn i krigen. De kristne i USA måtte snart ta stilling til spørsmålet om nøytralitet.

For å dekke det umiddelbare behovet for soldater vedtok USA i mai en lov om tvungen verneplikt. En måned senere ble spionasjeloven vedtatt. Den første loven gjorde det mulig for myndighetene i USA å innkalle tusener av menn til krigstjeneste, og den andre loven gjorde det til en forbrytelse å motsette seg militærets virksomhet. Snart brukte fiender av sannheten spionasjeloven til å ‘forårsake vanskeligheter ved forordninger’ for Jehovas fredselskende tilbedere. – Sal 94:20.

Det kom ikke som noen stor overraskelse på bibelstudentene at de møtte problemer i en verden i krig. I flere tiår hadde de pekt på bibelske profetier som forutsa slike  forhold. Likevel var det mange som ble overrasket over de stridighetene som snart skulle oppstå blant noen av Jehovas tjenere.

Ikke lenge etter at Charles Taze Russell døde, oppsto det problemer. Saken dreide seg om hvordan arbeidet til Jehovas tjenere skulle ledes. Bror Russell hadde sørget for at Zion’s Watch Tower Tract Society var blitt registrert som et juridisk selskap i 1884, og han var selskapets president fram til sin død i oktober 1916. Da Joseph F. Rutherford overtok etter ham, var det noen framstående menn i organisasjonen, inkludert fire styremedlemmer, som viste at de hadde selviske ambisjoner.

Disse fire, og flere andre, likte ikke måten bror Rutherford ledet tingene på. Et av stridsspørsmålene gjaldt arbeidet til Paul S.L. Johnson, som tjente som pilegrim, eller reisende tilsynsmann.

Like før sin død hadde Russell lagt planer med tanke på at Johnson skulle sendes til England som en av organisasjonens reisende representanter. Der skulle Johnson forkynne det gode budskap, besøke menighetene og skrive en rapport om arbeidet der i landet. Da han ankom England i november 1916, ble han tatt varmt imot. Sørgelig nok gikk den oppmerksomheten han fikk, til hodet på ham, og hans svekkede dømmekraft gjorde ham overbevist om at han burde bli bror Russells etterfølger.

Uten å ha myndighet til det avsatte Johnson noen av Betel-familiens medlemmer i England som ikke var enige med ham. Han prøvde også å skaffe seg kontroll over organisasjonens bankkonto i London, noe som førte til at bror Rutherford kalte ham tilbake til USA.

Johnson reiste tilbake til Brooklyn, men istedenfor ydmykt å ta imot den tilrettevisningen han hadde fått,  prøvde han gjentatte ganger å overtale bror Rutherford til å la ham reise tilbake til England for å fortsette arbeidet der. Da han ikke klarte å overtale bror Rutherford, prøvde han å påvirke styremedlemmene. Fire av dem støttet Johnson.

Fordi bror Rutherford regnet med at disse mennene ville prøve å ta kontroll over organisasjonens midler i USA, slik Johnson hadde forsøkt i England, gikk han til handling for å få dem fjernet fra styret. Loven krevde at hvert styremedlem skulle velges av selskapets medlemmer for et år om gangen. Men på selskapets årsmøte 6. januar 1917 var det bare tre av styremedlemmene som ble gjenvalgt: Joseph F. Rutherford, Andrew N. Pierson og William E. Van Amburgh. De ble valgt til henholdsvis president, visepresident og kasserer. Det ble ikke holdt valg for de resterende styrevervene. De som hadde hatt disse vervene, de fire opprørerne, var blitt valgt inn i styret tidligere, og noen trodde at de var valgt på livstid. Men siden de ikke var blitt gjenvalgt på årsmøtet, var de faktisk ikke lovlige styremedlemmer i det hele tatt! I juli 1917 brukte derfor bror Rutherford sin juridiske rett til å utnevne fire trofaste menn til de ledige styrevervene.

Som man kunne forvente, ble de fire avsatte styremedlemmene rasende, og de startet en kampanje for å få tilbake vervene sine. Men det klarte de ikke. Noen av bibelstudentene støttet dem og opprettet andre organisasjoner, men de aller fleste forble trofaste. De fire som var blitt avsatt, fikk aldri tilbake styrevervene sine.

Gjennom hele denne tiden fortsatte bror Rutherford og de andre lojale brødrene på Betel arbeidet med å fremme Rikets interesser. Antall reisende tilsynsmenn, den gang kjent som pilegrimer, ble økt fra 69 til 93.  Antall kolportører, eller alminnelige pionerer, økte fra 372 til 461. I tillegg ble det for første gang utnevnt spesialkolportører, som kan minne om dagens hjelpepionerer. Noen menigheter hadde så mange som 100 slike ivrige forkynnere.

Den 17. juli 1917 ble det utgitt en ny bok, The Finished Mystery (Den fuldbyrdede Hemmelighed). Mot slutten av året var lageret tomt, og 850 000 flere bøker ble bestilt fra det firmaet som trykket litteraturen vår. *

Bror Rutherford hadde startet en omorganisering av arbeidet på Betel i 1916, og den var ferdig i 1917. I desember det året sto det i The Watch Tower: «Kontorstyrkens reorganisering ... er fullført, og alt beveger seg nå med en letthet og kraft som skulle karakterisere enhver velordnet institusjon ... Kontorpersonalet forstår at det er et privilegium og ikke en rett å være på kontoret.»

I september 1917 sto det i The Watch Tower: «Siden 1. januar har det hver måned vært en økning [i produsert litteratur] i forhold til samme måned i 1916 ... Dette framstår for oss som et meget sterkt bevis for at arbeidet her i Brooklyn har hatt Herrens velsignelse.»

Motstanderne var blitt fjernet fra organisasjonen, og resultatet av en avstemning i menighetene, som ble offentliggjort i The Watch Tower, viste at de aller fleste støttet bror Rutherford og de trofaste brødrene på Betel. Men prøvingen av disse brødrene var ikke over. Selv om 1918 begynte bra, skulle Guds folk snart gå inn i sin mørkeste time i nyere tid.