Guds navn og «Det nye testamente»

GUDS NAVN har en urokkelig posisjon i de hebraiske skrifter, «Det gamle testamente». Selv om jødene med tiden sluttet å uttale det, forhindret deres religiøse oppfatninger dem i å fjerne det når de laget avskrifter av eldre håndskrifter av Bibelen. Derfor forekommer Guds navn oftere enn noe annet navn i de hebraiske skrifter.

Når det gjelder de kristne greske skrifter, «Det nye testamente», er situasjonen annerledes. Håndskrifter av Åpenbaringen (Bibelens siste bok) inneholder Guds navn i den forkortede formen «Jah» som en del av ordet «halleluja». Men bortsett fra det finnes det i dag ikke noe gammelt gresk håndskrift av bøkene fra Matteus til Åpenbaringen som inneholder Guds navn. Betyr det at navnet ikke har noen plass der? Det ville i så fall være overraskende, ettersom Jesu etterfølgere var klar over betydningen av Guds navn, og i betraktning av at Jesus lærte oss å be om at Guds navn skulle bli helliget. Hva er det som har skjedd?

For å forstå dette må du huske at de håndskriftene av de kristne greske skrifter som vi har i dag, ikke er de opprinnelige. De bøkene som Matteus, Lukas og de andre bibelskribentene skrev, ble brukt svært mye, og de ble snart utslitt. Derfor ble det laget avskrifter, og etter hvert som de ble utslitt, ble det laget nye avskrifter av avskriftene. Dette er hva vi  skulle vente, for avskriftene ble vanligvis laget for å brukes, ikke for å tas vare på.

Det finnes tusenvis av avskrifter av de kristne greske skrifter i dag, men de fleste av dem ble laget i eller etter det fjerde århundre. Dette foranlediger et spørsmål: Skjedde det noe som førte til at Guds navn ble utelatt fra teksten i de kristne greske skrifter før det fjerde århundre? Kjensgjerningene viser at det gjorde det.

Navnet stod i de greske skrifter

Vi kan være sikre på at apostelen Matteus tok med Guds navn i sitt evangelium. Hvorfor? Fordi han opprinnelig skrev det på hebraisk. I det fjerde århundre skrev Hieronymus, som laget den latinske oversettelsen Vulgata: «Matteus, som også heter Levi, og som var toller, men ble apostel, skrev først og fremst et Kristi evangelium i Judea på det hebraiske språk . . . Hvem som deretter oversatte det til gresk, kan ikke fastslås med tilstrekkelig sikkerhet. Den hebraiske utgaven er dessuten bevart fram til denne dag i biblioteket i Cæsarea.»

Siden Matteus skrev på hebraisk, er det utenkelig at han ikke brukte Guds navn, særlig når han siterte fra deler av «Det gamle testamente» som inneholdt navnet. Men andre skribenter av «Det nye testamente» skrev for en verdensomspennende leserkrets på datidens internasjonale språk, nemlig gresk. Følgelig siterte ikke de fra de opprinnelige hebraiske skrifter, men fra den greske oversettelsen Septuaginta. Etter en stund ble også Matteus’ evangelium oversatt til gresk. Er det sannsynlig at Guds navn forekom i disse greske skriftene?

Det er verdt å merke seg at noen svært gamle fragmenter av den greske oversettelsen Septuaginta som fantes på Jesu tid, er blitt bevart helt fram til i dag, og disse fragmentene inneholder Guds personlige navn. Oppslagsverket The New International Dictionary of New Testament Theology (bind 2, side 512) sier: «Tekstfunn som er gjort i den senere tid, gir grunn til å betvile den oppfatning at de som laget LXX [Septuaginta], oversatte tetragrammet JHWH med kýrios. I de eldste håndskrifter (fragmenter) av LXX vi nå har, er tetragrammet skrevet med hebraiske bokstaver i den greske teksten. Denne praksis ble fulgt av senere jødiske oversettere av GT [Det gamle testamente] i de første århundrer etter Kristus.» Så enten Jesus og disiplene leste skriftene på hebraisk eller på gresk, ville de støte på Guds navn.

Professor George Howard ved Georgia universitet i De forente stater kom derfor med denne uttalelsen: «Den nytestamentlige kirke brukte Septuaginta og siterte fra den. Når Septuaginta inneholdt den hebraiske formen av Guds navn, tok uten tvil Det nye testamentes skribenter tetragrammet med i sine sitater.» (Biblical Archaeology Review, mars 1978, side 14) Hvilken myndighet hadde de til å gjøre noe annet?

Guds navn fortsatte å stå i greske oversettelser av «Det gamle testamente» ennå en stund. I den første halvdel av det andre århundre etter Kristus laget den jødiske proselytten Aquila en ny oversettelse av de hebraiske skrifter til gresk, og i denne oversettelsen gjengav han Guds navn ved å skrive tetragrammet med gammelhebraiske bokstaver. I det tredje århundre skrev Origenes: «I de mest pålitelige håndskrifter blir NAVNET skrevet med hebraiske bokstaver, altså ikke med moderne hebraiske bokstaver, men med bokstaver av det eldste slaget.»

Så sent som i det fjerde århundre sier Hieronymus i sitt forord til Samuelsbøkene og Kongebøkene: «Og vi finner Guds navn, tetragrammet [יהוה], gjengitt  med gamle bokstaver i visse greske bøker helt fram til denne dag.»

Navnet blir fjernet

På dette tidspunkt hadde imidlertid det frafall som Jesus hadde forutsagt, tatt form, og selv om navnet forekom i bibelske håndskrifter, ble det mindre og mindre brukt. (Matteus 13: 24—30; Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Med tiden var det mange lesere som ikke engang forstod hva det var. Hieronymus sier om forholdene på hans tid at «enkelte uvitende pleide å lese ΠΙΠΙ [PIPI] når de støtte på [tetragrammet] i greske bøker, på grunn av bokstavenes likhet».

I senere avskrifter av Septuaginta ble Guds navn fjernet, og slike ord som «Gud» (theós) og «Herren» (kýrios) ble satt inn i stedet. Vi vet at dette skjedde, fordi vi har gamle fragmenter av Septuaginta der Guds navn forekommer, og yngre håndskrifter av de samme delene av Septuaginta der Guds navn er blitt erstattet.

Det samme skjedde i «Det nye testamente» eller de kristne greske skrifter. Professor George Howard sier: «Når den hebraiske formen av Guds navn ble fjernet til fordel for greske erstatninger i Septuaginta, ble det også fjernet fra Det nye testamentes sitater fra Septuaginta. . . . I løpet av kort tid gikk Guds navn tapt for hedningekirken bortsett fra at det for så vidt kom til uttrykk i de forkortede erstatningene eller ble husket av lærde.»

Mens jødene nektet å uttale Guds navn, klarte altså den frafalne kristne kirke å fjerne det fullstendig fra de greske håndskriftene av begge deler av Bibelen og fra oversettelser av Bibelen til andre språk.

Navnet er nødvendig

Som vi tidligere var inne på, ble navnet med tiden gjeninnført i mange  oversettelser av de hebraiske skrifter. Men hva med de greske skrifter? Etter hvert forstod bibeloversettere og bibelstudenter at noen deler av de kristne greske skrifter er svært vanskelig å forstå på rette måte hvis ikke Guds navn forekommer i teksten. Ved å gjeninnføre navnet blir denne delen av Bibelen mye klarere og lettere å forstå.

Tenk for eksempel over disse ordene av Paulus til romerne, slik de er gjengitt i den vanlige norske bibeloversettelsen: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (Romerne 10: 13) Hvis navn er det vi må påkalle for å bli frelst? Jesus blir ofte omtalt som «Herren», og et skriftsted sier til og med: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.» Bør vi i betraktning av dette trekke den slutning at Paulus i Romerne 10: 13 omtaler Jesus? — Apostlenes gjerninger 16: 31.

Nei, det bør vi ikke. I en henvisning nederst på siden i den norske bibeloversettelsen blir vi henvist til Joel 3: 5 i de hebraiske skrifter. Hvis du sjekker denne henvisningen, vil du se at Paulus siterte Joels ord i sitt brev til Romerne. Det Joel sa i samsvar med den hebraiske grunnteksten, var: «Enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» (NW) Ja, Paulus mente her at vi bør påkalle Jehovas navn. Samtidig som vi må tro på Jesus, er altså vår frelse nøye knyttet til en rett verdsettelse av Guds navn.

Dette eksemplet viser hvordan det at Guds navn er blitt fjernet fra de greske skrifter, har bidratt til at mange har forvekslet Jesus og Jehova. Det bidrog uten tvil i høy grad til utformingen av treenighetslæren!

Bør navnet gjeninnføres?

Har en oversetter noen rett til å gjeninnføre navnet, tatt i betraktning at de håndskrifter vi nå har, ikke inneholder navnet? Ja, det har han. De fleste greske ordbøker erkjenner at ordet «Herren» i Bibelen ofte sikter til Jehova. Robinsons A Greek and English Lexicon of the New Testament (trykt i 1859) sier for eksempel under det greske oppslagsordet kýrios at det betyr «Gud som den Suverene Herre og universets overherre, i Sept[uaginta] vanligvis i stedet for heb[raisk] יֹהוָֹה Jehova». Der hvor skribentene av de kristne greske skrifter siterer fra de hebraiske skrifter, har følgelig oversetteren rett til å gjengi ordet kýrios med «Jehova» der hvor Guds navn forekom i den hebraiske grunnteksten.

 Mange oversettere har gjort dette. I det minste fra 1300-tallet er det blitt laget en rekke hebraiske oversettelser av de kristne greske skrifter. Hva gjorde oversetterne når de kom til sitater fra «Det gamle testamente» hvor Guds navn forekom? Ofte følte de seg forpliktet til å gjeninnføre Guds navn i teksten. Mange oversettelser av de kristne greske skrifter eller av deler av disse til hebraisk inneholder Guds navn.

Oversettelser til moderne språk, særlig de som har vært brukt av misjonærer, har fulgt dette eksemplet. Derfor er det mange oversettelser av de greske skrifter til språk som brukes i Afrika, Asia, Amerika og på stillehavsøyene, som bruker navnet Jehova. Det gjør også den madagassiske oversettelsen, som er utgitt av Det Norske Bibelselskap. Navnet har også forekommet i oversettelser til europeiske språk.

En oversettelse som modig har gjeninnført Guds navn, og som har oppgitt gode grunner for å gjøre det, er New World Translation of the Christian Greek Scriptures. Denne oversettelsen, som nå foreligger på 42 moderne språk, har gjeninnført Guds navn hver gang en del av de hebraiske skrifter som inneholder navnet, blir sitert i de greske skrifter. Alt i alt forekommer navnet 237 ganger i denne oversettelsen av de greske skrifter, alle gangene på et solid grunnlag.

Motstand mot navnet

Trass i det mange oversettere har gjort for å gjeninnføre Guds navn i Bibelen, har det alltid vært øvd et religiøst press for å fjerne det. Jødene lot det riktignok stå i sin bibel, men de nektet å uttale det. Frafalne kristne i det andre og tredje århundre fjernet det når de laget avskrifter av greske bibelhåndskrifter, og de utelot det når de laget oversettelser av Bibelen. Bibeloversettere i nyere tid har fjernet det, også når de har basert sin oversettelse på den hebraiske grunnteksten, hvor det forekommer nesten 7000 ganger (det forekommer 6973 ganger i de hebraiske skrifter i New World Translation of the Holy Scriptures, 1984-utgaven).

Hvordan ser Jehova på dem som fjerner hans navn fra Bibelen? Hvis du var forfatter, hvordan ville du da se på noen som gjorde alt det de kunne for å fjerne ditt navn fra den boken du hadde forfattet? Oversettere som reiser innvendinger mot å bruke Guds navn fordi de ikke vet hvordan det skal uttales, eller på grunn av jødisk tradisjon, kan sammenlignes med dem som ifølge Jesus «avsiler myggen, men sluker kamelen». (Matteus 23: 24) De henger seg opp i disse mindre problemene, men det ender med at de skaper et større problem — ved å fjerne navnet på universets største person fra den boken som han har inspirert.

Salmisten skrev: «Hvor lenge, Gud, skal de drive sin spott, de som står deg imot? Skal fienden for alltid ringeakte ditt navn?» — Salme 74: 10.

[Ramme på side 25]

«HERREN» — tilsvarer det «Jehova»?

Når Guds egennavn blir fjernet fra Bibelen og erstattet med slike titler som «Herren» og «Gud», svekker det teksten og gjør den mangelfull på mange måter. Det kan for eksempel føre til at visse uttrykk blir uten mening. Forordet i The Jerusalem Bible sier: «Uttrykket ’Herren er Gud’ er absolutt en tautologi [en unødvendig gjentagelse av samme tanke med ulike ord], mens uttrykket ’Jahve er Gud’ ikke er det.»

Slike erstatninger kan også føre til ubehjelpelige setninger. I Salme 8: 9 står det for eksempel ifølge den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version: «O HERRE vår Herre, hvor fortreffelig ditt navn er over hele jorden!» For en forbedring det er når navnet Jehova blir brukt i et slikt skriftsted! En annen engelsk bibeloversettelse, Young’s Literal Translation of the Holy Bible, gjengir dette skriftstedet slik: «Jehova, vår Herre, hvor ærefullt ditt navn er over hele jorden!»

Når navnet blir fjernet, kan det også føre til forvirring. Salme 110: 1 sier: «Herren sier til min herre: ’Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!’» Hvem er det som snakker til hvem? Denne oversettelsen er langt bedre: «Jehova sier til min herre: ’Sett deg ved min høyre hånd til jeg legger dine fiender som skammel for dine føtter.’» — New World Translation.

Når en erstatter «Jehova» med «Herren», fjerner en dessuten noe av sentral betydning fra Bibelen: Guds personlige navn. The Illustrated Bible Dictionary (bind 1, side 572) sier: «Strengt tatt er Jahve det eneste ’navnet’ på Gud.»

The Imperial Bible-Dictionary (bind 1, side 856) forklarer forskjellen mellom «Gud» (elohim) og «Jehova» på denne måten: «[Jehova] er overalt et egennavn som betegner den personlige Gud og bare ham, mens elohim mer har karakter av fellesnavn som vanligvis, men ikke nødvendigvis eller utelukkende betegner Den Høyeste.»

J. A. Motyer, rektor ved Trinity College i England, tilføyer: «Mye av det vi leser i Bibelen, går tapt for oss hvis vi glemmer at et ord [Herren eller Gud] er blitt satt inn i stedet for Guds eget navn. Ved å kunngjøre sitt navn for sitt folk hadde Gud til hensikt å åpenbare sin innerste personlighet for dem.» — Eerdmans’ Handbook to the Bible, side 157.

Nei, en kan ikke gjengi et egennavn bare ved hjelp av en tittel. En tittel kan aldri overbringe den hele og fulle betydningen av Guds opprinnelige navn.

[Ramme/bilder på side 26]

Dette fragmentet av den greske oversettelsen Septuaginta (til høyre), som er datert til det første århundre etter Kristus, inneholder Sakarja 8: 19—21 og 8: 23 til 9: 4. Det oppbevares nå i Israel Museum i Jerusalem. Det inneholder Guds navn fire ganger, og tre av disse ser du her. I det aleksandrinske manuskript (til venstre), en avskrift av Septuaginta som ble laget 400 år senere, er Guds navn blitt erstattet i de samme versene av KY og KC, som er forkortede former av det greske ordet kýrios (Herren)

[Ramme på side 27]

John W. Davis, en misjonær i Kina på 1800-tallet, forklarte hvorfor han mente Guds navn bør finnes i Bibelen: «Hvis Den Hellige Ånd sier Jehova på hebraisk, hvorfor sier da ikke oversetteren Jehova på engelsk eller kinesisk? Hvilken rett har han til å si: Jeg vil bruke Jehova her og en erstatning der? . . . Hvis noen hevder at det i visse tilfelle er galt å bruke Jehova, la ham da få vise grunnen til det; onus probandi [bevisbyrden] hviler på ham. Han vil oppdage at det er en vanskelig oppgave, for han må besvare dette enkle spørsmålet: Hvis det i noen tilfelle er galt å bruke Jehova i oversettelsen, hvorfor brukte da den skribenten som skrev under inspirasjon, navnet opprinnelig?» — The Chinese Recorder and Missionary Journal, 7. årgang, Shanghai 1876.

[Bilde på side 23]

New World Translation of the Christian Greek Scriptures bruker med rette Guds navn 237 ganger

[Bilder på side 24]

Guds navn på en kirke på Menorca i Spania;

på en statue i nærheten av Paris;

og på Chiesa di San Lorenzo i Parma i Italia