Brødrene hadde god grunn til å tvile på om jeg kom til å fortsette som pioner. Jeg var ikke spesielt åndelig. Jeg likte ikke å gå på feltet, og jeg pleide å be om at det måtte regne på søndagene, slik at jeg slapp å gå ut i tjenesten. De gangene jeg gikk på feltet, pleide jeg bare å tilby bladene. Jeg hadde aldri brukt Bibelen i en presentasjon før. Mamma bestakk meg for å få meg til å ta leseoppdrag i menigheten. Jeg likte ikke å studere, og jeg hadde ingen åndelige mål.

 Den sommeren var det et områdestevne (nå kalt regionalt stevne) i Cardiff i Wales. På det stevnet tok livet mitt en ny vending. En av talerne stilte noen spørsmål som fikk meg til å tenke. Han spurte for eksempel: «Er du innviet og døpt?» «Ja», tenkte jeg. «Har du lovt å tjene Jehova av hele ditt hjerte, hele din sjel, hele ditt sinn og hele din styrke?» «Ja.» «Har du helseproblemer eller familieforpliktelser som hindrer deg i å bli pioner?» «Nei.» «Er det noen grunn til at du ikke kan bli pioner?» «Nei.» «Hvis du svarte ‘nei’ på det siste spørsmålet, hvorfor er du ikke da pioner?»

 Plutselig gikk det et lys opp for meg. Jeg tenkte: «Jeg kaster bort livet. Jeg lever ikke opp til innvielsesløftet mitt. Jeg tjener ikke Jehova av hele min sjel.» Jeg tenkte som så at hvis jeg forventet at Jehova skulle holde sine løfter til meg, måtte jeg også holde mitt løfte til ham. Så i oktober 1956 begynte jeg som feriepioner, eller hjelpepioner, som det heter i dag.

 Året etter begynte jeg som alminnelig pioner og flyttet til en menighet med 19 forkynnere. Da jeg kom dit, fikk jeg oppdrag hver uke. Jeg fikk god hjelp av tålmodige brødre, noe som gjorde at innholdet i talene mine og måten jeg framførte dem på, ble bedre. To år senere, i 1959, ble jeg utnevnt til spesialpioner og sendt til Aberdeen, langt nord i Skottland. Etter noen måneder ble jeg invitert til å tjene på Betel i London. Jeg hadde gleden av å jobbe på trykkeriet i de sju årene jeg var der.

 Jeg elsket Betel-livet, men jeg hadde veldig lyst til å gjøre mer i forkynnelsen. Jeg var ung og frisk og villig til å bli brukt av Jehova hvor som helst. Så i april 1965 søkte jeg på Gilead-skolen for å få opplæring som misjonær.

 Det året bestemte romkameraten min og jeg oss for å reise til Berlin for å overvære et stevne og se Berlinmuren, som var blitt bygd noen år tidligere.

 En dag under stevnet fikk vi mulighet til å gå på feltet, og jeg fikk Susanne Bandrock som samarbeidspartner. Vi giftet oss i 1966, og to år senere ble vi invitert til å gå i Gileads 47. klasse. Det var en fantastisk opplevelse! De fem månedene med undervisning gikk så altfor fort. Vi fikk i oppdrag å være misjonærer i Zaïre, som nå heter Kongo. Det kom som et sjokk på oss! Vi visste ikke så mye om dette landet. Vi var bekymret, men tok imot oppdraget og stolte på Jehova.

 Etter mange timer på flyplasser og fly kom vi til den lille gruvebyen Kolwezi. Vi lurte på hvorfor ikke noen av brødrene var der for å ta imot oss. Senere fikk vi vite at det telegrammet som informerte brødrene om at vi skulle komme, ikke kom fram før to dager etter oss. En ansatt på flyplassen kom bort til oss og sa noe til oss på fransk, et språk som vi ikke hadde lært enda. En dame foran oss snudde seg og oversatte det han sa: «Dere er arrestert.»

 Politimannen som arresterte oss, tvang en mann til å kjøre oss i den gamle sportsbilen sin, en toseter med bagasjerommet foran. På et eller annet vis klarte både politimannen og bileieren å skvise seg inn i bilen sammen med Susanne og meg. Det må ha sett ut som en scene fra en komedie, der vi humpet og dumpet bortover veien med panseret åpent, sånn at bilen lignet en fisk som tygde på bagasjen vår.

 Vi kjørte til misjonærhjemmet. Selv om vi ikke visste hvor det lå, visste politimannen det. Ingen var hjemme, og porten var låst. Alle misjonærene hadde dratt på internasjonale stevner eller på ferie. Da vi sto der i solsteken, lurte vi på hva som ville skje videre. Til slutt kom det en lokal bror. Da han så oss, smilte han fra øre til øre, og vi pustet lettet ut. Han kjente politimannen, som tydeligvis håpet å få penger av oss. Etter at vår bror hadde snakket med ham en stund, dro politimannen, og vi kunne komme oss i hus.

 Vi skjønte raskt at vi hadde kommet til glade og kjærlige mennesker som hadde utholdt mye. Dessverre hadde sosial uro og opprør ført til mye vold i landet de siste ti årene. Så, i 1971, var ikke Jehovas vitner lenger et juridisk anerkjent trossamfunn. Vi lurte på hvordan vi skulle klare oss.

 Dette var ikke en tid til å gi etter for frykt og trekke seg tilbake, og veldig få av brødrene og søstrene gjorde det, til tross for stort press. Nøytraliteten deres ble satt på prøve fordi det ble krevd at man skulle ha et politisk partikort og gå med en partinål. Hvis man ikke hadde på seg en partinål, fikk det store konsekvenser. Man fikk ikke benytte seg av offentlige tjenester, og man ble trakassert av militæret og politiet. Brødrene mistet jobben sin, og barn ble utvist fra skolen. Hundrevis av brødre ble fengslet. Det var en vanskelig tid. Likevel fortsatte vitnene modig å forkynne det gode budskap.

 I flere år var Susanne og jeg i krets- og områdetjenesten og reiste mye rundt i landlige områder. Landsbylivet kunne by på helt spesielle utfordringer som kunne være vanskelige å takle. I de små stråhyttene var det så vidt plass til å ligge utstrakt. Jeg mistet tellingen på hvor mange ganger jeg dunket hodet i dørkarmen når jeg skulle gå inn. Vi brukte vann fra elver og bekker til å vaske oss i. Og vi brukte stearinlys som leselys og kull til å lage mat. Men for oss var dette ekte misjonærliv. Det var dette vi hadde kommet for å gjøre. Vi følte at vi var i frontlinjen når det gjaldt tjenesten.

 Å leve sammen med de lokale brødrene og søstrene lærte oss å sette pris på ting som er lett å ta for gitt: mat, vann, klær og et sted å bo. (1. Timoteus 6:8) Alt annet er egentlig en bonus. Denne enkle sannheten er noe vi fortsatt lever etter.

 Selv om vi ikke møtte de samme utfordringene som Paulus, følte vi likevel at troen vår og motivene våre noen ganger ble satt på prøve. Vi måtte ta oss fram på veier som var skikkelig dårlige, og noen ganger var veien nesten borte. Når vi kjørte på steinete veier, ristet bilen voldsomt. Av og til sank bilen vår dypt ned i sanden. Og i regntiden kunne vi kjøre oss bom fast i den dype gjørmen. En gang klarte vi bare å kjøre 70 km i løpet av en dag, og vi måtte grave løs bilen tolv ganger.

 Men vi følte oss aldri så nær Jehova som da vi tjente under disse vanskelige omstendighetene i bushen. Vi lærte at med hjelp fra Jehova kan vi holde ut med glede, også når vi ikke har mulighet til å forandre en vanskelig situasjon. Susanne er av den typen som trives best innendørs, og selv om hun ikke er spesielt eventyrlysten av seg, klaget hun aldri. Men vi husker denne tiden som lykkelig, givende og veldig lærerik.

 I de årene vi var i Zaïre, ble jeg arrestert flere ganger. En gang ble jeg falskelig anklaget for å ha drevet med ulovlig diamanthandel. Vi var selvfølgelig redde noen ganger, men vi sa til oss selv at hvis Jehova ville at vi skulle utføre dette oppdraget, ville han hjelpe oss til å gjøre det. Og det var nettopp det han gjorde.

 I 1981 ble vi invitert til å tjene på avdelingskontoret i Kinshasa. Året før ble Jehovas vitner igjen anerkjent i landet. Så det ble kjøpt en tomt for å bygge et større avdelingskontor. Men plutselig, i mars 1986, nedla presidenten et forbud mot Jehovas vitners arbeid. Byggingen ble derfor stanset, og de fleste misjonærene forlot landet.

 Vi kunne bli værende i landet en stund. Selv om vi var overvåket hele tiden, gjorde vi det vi kunne for å forkynne. Vi prøvde å være forsiktige, men jeg ble arrestert mens jeg ledet et bibelstudium. Jeg ble satt i et stort rom som var mer som et fangehull. Det var overfylt med fanger, og det var varmt, illeluktende, mørkt og innestengt luft der. Det eneste lyset og den eneste ventilasjonen kom fra en liten åpning høyt oppe på den ene veggen. Noen fanger tok tak i meg og førte meg til den selvutnevnte lederen deres. «Syng nasjonalsangen vår!» krevde han. «Den kan jeg ikke», svarte jeg. «Så syng nasjonalsangen til landet ditt!» sa de. «Den kan jeg heller ikke», sa jeg. Han tvang meg så til å stå mot en vegg i rundt tre kvarter. Til slutt sørget noen lokale brødre for at jeg ble løslatt.

 Vi skjønte at tingene ikke kom til å bli bedre i Zaïre, og det gikk ikke lang tid før vi fikk i oppdrag å tjene i Zambia. Da vi krysset grensen, hadde vi blandede følelser. Vi var både triste og lettet. Det var naturlig å tenke på de 18 årene vi hadde vært i Zaïre sammen med trofaste misjonærer og lokale brødre og søstre. Selv om livet var veldig vanskelig noen ganger, følte vi oss velsignet. Vi visste at Jehova hadde vært med oss hele veien. Vi hadde lært oss swahili og fransk, og Susanne hadde lært seg litt lingala. Vi hadde opplevd mye fint i tjenesten og vært med på å hjelpe over 130 personer inn i sannheten. Vi gledet oss også over å vite at vi hadde vært med på å legge grunnlaget for framtidig vekst. Og veksten viste seg å bli veldig stor! I 1993 opphevet høyesterett forbudet fra 1986. Nå er det over 240 000 forkynnere i Kongo.

 I den tiden vi har vært i Zambia, har vi opplevd at det har blitt bygd et nytt avdelingskontor, og avdelingskontoret har også blitt utvidet. Nå er det over tre ganger så mange forkynnere her som det var da vi kom i 1987.

 Så hvordan har det gått med den unge broren som tilsynelatende ikke engang ville klare en måned i heltidstjenesten? Med Jehovas velsignelse og støtte fra min kjære kone, Susanne, har jeg rundet 65 år i fantastisk heltidstjeneste. Jeg har virkelig ‘smakt og sett at Jehova er god!’ – Salme 34:8.

 Vi vet at vi ikke er spesielle. Vi har bare gjort vårt beste for å leve opp til innvielsesløftet vårt. Vi stoler på at Jehova vil fortsette å hjelpe oss til å ikke ‘trekke oss tilbake’, men til å vokse i tro, «så vi kan bevare livet». – Hebreerne 10:39.

 Se videoen Dayrell og Susanne Sharp: Vi lovte å tjene Jehova helhjertet.