Den rike mannen og Lasarus er personer som inngår i en av Jesu lignelser, eller illustrasjoner. (Lukas 16:19–31) Disse mennene representerte to grupper: (1) de stolte jødiske lederne på Jesu tid og (2) de ydmyke og oppriktige menneskene som reagerte positivt på Jesu budskap.

I denne artikkelen

•  Hva sa Jesus om den rike mannen og Lasarus?

•  Skjedde denne historien i virkeligheten?

•  Støtter denne historien læren om et brennende helvete?

•  Hva betyr historien om den rike mannen og Lasarus?

 I Lukas, kapittel 16, forteller Jesus om to menn som opplever at situasjonen deres blir dramatisk forandret.

 Her er et sammendrag av den historien Jesus fortalte: En rik mann levde i luksus. En tigger som het Lasarus, ble lagt i den rike mannens port. Han håpet å få noe mat som falt fra den rike mannens bord. Etter hvert døde Lasarus, og engler førte ham bort til Abraham. Også den rike mannen døde og ble gravlagt. Historien viser at begge to var bevisste etter at de døde. Den døde rike mannen ble pint av flammene i ilden og spurte Abraham om han kunne sende Lasarus for å kjøle tungen hans med en dråpe vann fra Lasarus’ finger. Abraham ville ikke det og sa at begge mennene hadde opplevd et fullstendig rollebytte, og at det var en stor kløft mellom dem som ikke kunne krysses.

 Nei. Dette er en lignelse Jesus fortalte for å få fram et poeng. Det at dette er en lignelse, blir bekreftet av flere bibelkyndige. Det står for eksempel i en overskrift i 1912-utgaven av Luthers bibeloversettelse at dette er en lignelse. Og i den katolske The Jerusalem Bible står det i en fotnote at dette er en «allegorisk fortelling som ikke har noe med en historisk person å gjøre».

 Brukte Jesus denne lignelsen for å si noe om liv etter døden? Mente han at noen blir pint i et helvete etter at de er døde, og at Abraham og Lasarus var i himmelen? Det er flere faktorer som viser at dette ikke var tilfellet.

 For eksempel:

•   Hvis den rike mannen var på et bokstavelig sted med brennende pine, ville ikke da varmen fra ilden ha fått vannet på Lasarus’ fingertupp til å fordampe?

•   Om nå vannet ikke fordampet, ville da én eneste vanndråpe lindre den smerten som den rike mannen hadde følt i en bokstavelig ild?

•   Hvordan kunne Abraham være i live i himmelen når Jesus klart og tydelig sa at det helt fram til den tiden da han fortalte lignelsen ikke var noen som hadde kommet til himmelen? – Johannes 3:13.

 Nei. Selv om dette ikke er en bokstavelig hendelse, mener noen at den er et symbol på det at gode mennesker kommer til himmelen, og at onde mennesker blir pint i et brennende helvete. a

 Er det en fornuftig konklusjon? Nei.

 Læren om et brennende helvete stemmer ikke med det Bibelen sier om de dødes tilstand. Guds Ord sier for eksempel ikke at alle gode mennesker som dør, lever et liv i evig lykke i himmelen, eller at onde mennesker blir pint i et brennende helvete. Bibelen sier tvert imot: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.» – Forkynneren 9:5.

 Historien viser at situasjonen til to grupper mennesker ville forandre seg helt.

 Den rike mannen er tydeligvis et symbol på de jødiske religiøse lederne, «som var glad i penger». (Lukas 16:14) De hørte hva Jesus sa, men de var negative til budskapet hans. Disse religiøse lederne så ned på vanlige mennesker. – Johannes 7:49.

 Lasarus var et symbol på alminnelige mennesker som tok imot Jesu budskap, og som ble sett ned på av de jødiske religiøse lederne.

 Situasjonen forandret seg drastisk for begge gruppene.

•   De jødiske religiøse lederne trodde at Gud godkjente dem. Men de «døde», for å si det slik, da Gud forkastet dem og deres religionsutøvelse, fordi de ikke tok imot Jesu budskap. Og det budskapet som Jesus og disiplene hans forkynte, var som en «pine» for dem. – Matteus 23:29, 30; Apostlenes gjerninger 5:29–33.

•   Alminnelige mennesker – som de religiøse lederne lenge hadde sett ned på – fikk nå mulighet til å bli kjent med Gud og nærme seg ham. Mange tok imot og hadde nytte av det Jesus lærte dem ut fra Skriftene. De kunne nå bli godkjent av Gud i all evighet. – Johannes 17:3.