Jeg er født i Uganda, i distriktet Gomba. De fleste som bodde der, var veldig fattige. Det var ikke elektrisitet i byen vår, så om kvelden brukte vi bærbare oljelamper.

 Foreldrene mine, som var bønder, hadde flyttet til Uganda fra Rwanda. De dyrket kaffe og bananer, og av bananene laget de et populært brennevin som heter waragi. Foreldrene mine hadde også høns, geiter, griser og kuer. På grunn av kulturen og oppdragelsen min trodde jeg at en kone alltid måtte være lydig mot mannen sin og aldri kunne si sin mening.

 Da jeg var 23, flyttet jeg til Rwanda, hvor jeg gikk på diskoteker sammen med andre på min alder. Jeg var så ofte på det ene diskoteket at ledelsen ga meg frikort, slik at jeg kom inn gratis. Jeg likte også å se på filmer med rå vold. Det miljøet jeg vanket i, og den underholdningen jeg valgte, påvirket meg til å bli en voldelig og umoralsk stordrikker.

 I 2000 flyttet jeg sammen med en ung kvinne som het Skolastique Kabagwira, og vi fikk tre barn. På grunn av det jeg hadde lært i oppveksten, forventet jeg at hun skulle knele framfor meg når hun hilste på meg eller ba meg om noe. Jeg mente også at alt familien vår eide, var min personlige eiendom, som jeg kunne gjøre som jeg ville med. Ofte gikk jeg ut om kvelden og kom hjem igjen i tretiden om morgenen, vanligvis full. Jeg banket på døren, og hvis det tok for lang tid før Skolastique kom og åpnet, slo jeg henne.

 På den tiden jobbet jeg som leder i et privat sikkerhetsselskap, og jeg tjente godt. Hjemme prøvde Skolastique å overtale meg til å bli med henne i den pinsemenigheten hun gikk i. Hun tenkte nok at det ville forandre meg. Men jeg var ikke interessert. I stedet utviklet jeg et romantisk forhold til en annen kvinne. Som følge av den forferdelige og umoralske måten jeg levde og oppførte meg på, tok Skolastique med seg de tre barna våre og flyttet til foreldrene sine.

 En eldre venn av oss snakket med meg om måten jeg levde på. Han oppfordret meg til å gå inn for å få Skolastique tilbake. Han sa at de skjønne barna mine ikke fortjente å være borte fra faren sin. Så i 2005 sluttet jeg å drikke og forlot den andre kvinnen, og Skolastique og jeg fant sammen igjen. I 2006 giftet vi oss. Men jeg var fortsatt voldelig mot henne og skjelte henne ofte ut.

 I 2008 kom et av Jehovas vitner, en som het Joël, på døren vår, og jeg hørte på det han hadde å si. I flere måneder kom han og et annet vitne, Bonaventure, regelmessig hjem til meg, og vi hadde noen intense samtaler om Bibelen. Jeg hadde mange spørsmål, spesielt om boken Åpenbaringen. Egentlig prøvde jeg å bevise at Jehovas vitner tok feil. Jeg spurte for eksempel hvordan de kunne påstå at den ‘store skare’ i Åpenbaringen 7:9 skal leve på jorden, når verset sier at de «sto foran tronen [Guds trone] og foran Lammet», Jesus Kristus. Joël svarte tålmodig på spørsmålene mine. Han viste meg blant annet Jesaja 66:1, der Gud omtaler jorden som sin «fotskammel». Så den store skare står i virkeligheten foran Guds trone selv om de er på jorden. Og jeg leste Salme 37:29, der det står at de rettferdige skal bo på jorden for evig.

 Med tiden takket jeg ja til tilbudet om et bibelstudium, og Bonaventure begynte å studere med Skolastique og meg. Etter hvert som vi studerte, fikk jeg motivasjon til å gjøre forandringer i livet. Jeg lærte å behandle min kone med respekt. Jeg ville ikke lenger at hun skulle knele framfor meg når hun hilste på meg eller ba meg om noe, og jeg sluttet å si at alt familien eide, tilhørte meg personlig. Jeg sluttet også å se voldsfilmer. Det var vanskelig å gjøre disse forandringene, som krevde stor selvkontroll og ydmykhet.

 Noen år tidligere hadde jeg tatt med det eldste barnet vårt, Christian, til Uganda for at han skulle bo hos noen slektninger der. Men etter å ha lest 5. Mosebok 6:4–7 skjønte jeg at Gud har gitt min kone og meg ansvaret for å ta oss av barna våre, noe som innbefatter å lære dem bibelske prinsipper. Så glade vi og sønnen vår var da vi hentet ham!

 Jeg har lært at Jehova er en barmhjertig Gud, og jeg har tillit til at han har tilgitt meg de holdningene og den oppførselen jeg hadde før. Jeg er veldig glad for at Skolastique ble med på bibelstudiet. Vi innviet livet vårt til Jehova og ble begge døpt 4. desember 2010. Nå stoler vi på hverandre, og vi gleder oss over å følge bibelske prinsipper i familien. Skolastique er veldig fornøyd med at jeg kommer rett hjem fra jobb. Hun er også glad for at jeg behandler henne med verdighet og respekt, at jeg har tatt et personlig valg om å holde meg unna alkohol, og at jeg ikke lenger er en forferdelig mann. I 2015 ble jeg utnevnt til eldste, en hyrde som hjelper andre i menigheten. Tre av de fem barna våre er døpt.

 Da jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, godtok jeg ikke ukritisk det de lærte meg. Men det gjorde inntrykk på meg at de brukte Bibelen for å svare på spørsmålene mine. Skolastique og jeg skjønte etter hvert at de som hevder at de tjener den sanne Gud, må leve etter hans normer, ikke utvanne dem. Jeg er dypt takknemlig for at Jehova dro meg til seg, og for at jeg nå tilhører hans åndelige familie. Når jeg ser tilbake på livet mitt, er jeg overbevist om at med Guds hjelp kan en hvilken som helst oppriktig person gjøre de forandringene som er nødvendige for å glede ham.