Noen bruker lang tid på å lære av de bitre erfaringene sine. Jeg var en av dem. Jeg ble født og vokste opp i Barcelona, den nest største byen i Spania. Familien min bodde i et område som heter Somorrostro, og som ligger langs stranden. Somorrostro hadde rykte på seg for å være et sted med mye kriminalitet og narkotikahandel.

 Foreldrene mine hadde ni barn, og jeg var den eldste. Siden vi var veldig fattige, sendte faren min meg ut for å jobbe som ballgutt for en lokal tennisklubb. Jeg var ti år og jobbet ti timer hver dag. Jeg kunne derfor ikke gå på skolen, slik de fleste andre barn på min alder gjorde. Da jeg var 14, begynte jeg å jobbe som metallarbeider.

 I 1975 ble jeg kalt inn til militærtjeneste, som var obligatorisk i Spania. Jeg ønsket å gjøre noe spennende med livet mitt, så jeg vervet meg i den spanske fremmedlegionen i byen Melilla, en spansk enklave i Nord-Afrika. I løpet av den tiden jeg var der, ble jeg dratt inn i en verden av stoff- og alkoholmisbruk.

 Da jeg forlot fremmedlegionen, dro jeg tilbake til Barcelona og startet en gjeng. Vi stjal alt vi kom over. Så solgte vi det vi hadde stjålet, for å få penger til stoff. Jeg begynte å ta LSD og amfetamin, og jeg sank stadig lenger ned i et liv fylt med sex, alkohol og gambling. Denne ødeleggende livsstilen gjorde meg mer og mer voldelig. Jeg gikk alltid rundt med kniv, øks eller machete, og jeg var ikke redd for å bruke dem hvis det var nødvendig.

 En gang stjal vi en bil og ble jaget av politiet. Det var som en scene i en actionfilm. Vi kjørte bilen i cirka tre mil før politiet begynte å skyte på oss. Til slutt krasjet sjåføren bilen, og alle i gjengen stakk av. Da faren min fikk vite om det, kastet han meg forståelig nok ut hjemmefra.

 De neste fem årene bodde jeg på gata. Jeg overnattet i oppganger, i lastebiler, på benker og på kirkegårder. Jeg bodde til og med en stund i en hule. Livet mitt var fullstendig meningsløst, og jeg følte at det ikke betydde noe om jeg var levende eller død. Jeg husker at jeg kuttet meg opp på håndleddene og på armene mens jeg var ruset. Arrene har jeg den dag i dag.

 Da jeg var 28, kom moren min for å lete etter meg. Hun ba meg om å komme hjem. Jeg sa ja til det, og jeg lovte henne at jeg skulle få orden på livet mitt. Men det tok en stund før jeg klarte å leve opp til det løftet.

 En ettermiddag kom det to Jehovas vitner og ringte på døren vår. Mens jeg hørte på det de hadde å si, ropte faren min at jeg skulle smelle døren i ansiktet på dem. Siden jeg aldri har likt å følge ordre, bestemte jeg meg for å ignorere ham. De tilbød meg tre små bøker, og jeg tok med glede imot bøkene. Jeg spurte dem hvor de hadde møter, og noen dager senere møtte jeg opp utenfor Rikets sal.

 Det første jeg la merke til, var at alle var så pent kledd. Jeg, derimot, hadde langt hår, ustelt skjegg og sjuskete klær. Det var ganske tydelig at jeg ikke passet inn, så jeg ble igjen utenfor salen. Til min store overraskelse traff jeg Juan, en tidligere kamerat som hadde vært med i gjengen vår, men som nå gikk i dress. Jeg fikk senere vite at han hadde blitt et av Jehovas vitner bare et år tidligere. Det at han var der, ga meg den tryggheten jeg trengte for å gå inn og være med på møtet. Det var der alt begynte å forandre seg for meg.

 Jeg tok imot et tilbud om å studere Bibelen og fant raskt ut at hvis jeg ville være en som Gud kunne godkjenne, måtte jeg forandre den aggressive personligheten og den umoralske livsstilen min. Det var ikke lett å gjøre de forandringene. Jeg skjønte at hvis jeg skulle glede Jehova Gud, måtte jeg «bli forvandlet ved å fornye [mitt] sinn». (Romerne 12:2) Det gjorde sterkt inntrykk på meg å lære om Jehovas barmhjertighet. Selv om jeg hadde gjort mange feil, følte jeg at han ga meg en sjanse til å starte på nytt. Det jeg lærte om Jehova Gud, sank dypt ned i hjertet mitt. Jeg skjønte at det fantes en Skaper som brydde seg om meg. – 1. Peter 5:6, 7.

 Dette motiverte meg til å begynne å gjøre forandringer. Da vi for eksempel studerte hva Bibelen sier om det å bruke tobakk, sa jeg til meg selv: «Hvis Jehova Gud vil at jeg skal være ren og ubesmittet på alle måter, må jeg rett og slett kvitte meg med røyken.» (2. Korinter 7:1) Så gikk sigarettene rett i søppelet!

 Jeg måtte også slutte å bruke og selge narkotika. Det tok litt lenger tid og krevde flere anstrengelser. For å nå det målet måtte jeg kutte båndene til de tidligere vennene mine. Deres påvirkning hjalp meg ikke til å gå framover åndelig sett. Med tiden begynte jeg å stole mer på Gud og på hjelpen fra de nye vennene mine i menigheten. Den kjærligheten og interessen de viste meg, var noe jeg aldri hadde opplevd før. Etter hvert som månedene gikk, klarte jeg endelig å løsrive meg fra narkotikaens grep og å «ta på den nye personlighet», som hjalp meg til å kunne bli godkjent av Gud. (Efeserne 4:24) I august 1985 ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.

 Bibelen ga meg et nytt liv. Den befridde meg fra en skadelig livsstil som ødela kroppen min og tok fra meg verdigheten. Det er faktisk mer enn 30 av de tidligere vennene mine som har dødd i ung alder av aids eller andre narkotikarelaterte sykdommer. Så takknemlig jeg er for at jeg ved å følge bibelske prinsipper har klart å unngå slike tragiske konsekvenser!

 Knivene og øksene jeg pleide å gå rundt med som en voldelig ung mann, er nå noe som hører fortiden til. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg i stedet skulle gå rundt med en bibel og bruke den til å hjelpe mennesker. I dag tjener både kona mi og jeg som heltidsforkynnere for Jehova.

 Foreldrene mine ble aldri Jehovas vitner, men de gledet seg over at jeg fikk det så mye bedre fordi jeg studerte Bibelen. Faren min forsvarte faktisk Jehovas vitner foran alle kollegene sine. Det var tydelig for ham at min nye tro hadde ført til en utrolig forandring til det bedre. Moren min sa ofte at jeg burde ha begynt å studere Bibelen mye tidligere. Det er jeg helt enig i!

 Mine erfaringer i livet har lært meg hvor meningsløst det er å søke tilfredsstillelse i narkotikamisbruk og andre dårlige vaner. Nå finner jeg ekte glede i det å gjøre andre kjent med veiledningen i Guds Ord – en veiledning som faktisk reddet livet mitt.